Jeg finner mye glede i å gå, i å fotografere og i å formidle opplevelsene mine. Det er mange måter å være til hjelp på, men der jeg finner min glede, er det mest sannsynlig at jeg kan bidra best.

• Dette er den tredje av tre tirsdagsbloggartikler fram mot årsskiftet som handler om hvordan jeg som Walkman & Storyteller for “WALK - the world at our feet” fundamenterer arbeidet mitt, hvordan jeg nå vrir på forretningsvisjonen min og hvordan jeg ser for meg at jeg kan gå løs på 2021.

• I dette skrivearbeidet tar jeg i bruk de handlingsverktøyene som jeg tidligere har beskrevet som de mest nyttige for meg, egenskapene bevegelighet, sansing, undring, selverkjennelse og endringsvilje.

• Den første artikkelen kan du lese her: https://www.walktheworld.no/blogg/2021-at-our-feet

• Den andre er her: https://www.walktheworld.no/blogg/2021-at-our-feet-del-2

Å leve i endring

Jeg liker å være i langsom bevegelse, med våkent blikk og fortellende blekk.

Jeg liker overganger og endringer.

Jeg liker å undres, å ikke vite alt.

Det er min intensjon at jeg gjennom “WALK - the world at our feet” får leve ut disse preferansene.

Når jeg forteller såpass åpent om virksomheten min gjennom enkelte av bloggartiklene mine, er det litt fordi jeg bruker dem som en del av min egen selvutvikling, og litt fordi jeg tror det kan være noe å plukke opp her også for andre.

Jeg har ikke noe fasitsvar når det gjelder hvordan man skal drive selvutvikling, forretningsutvikling eller videreformidling. Men jeg tror deling gjennom ord og bilder er med på å gi progresjon til egen utvikling og innspill til andres liv.

Å vandre sammen

Av ulike grunner er søstera mi en mer ivrig bilist enn det jeg er, men hun åpner øynene stadig mer opp for at det å gå er godt for henne.

Det gleder meg at jeg ved hjelp av tekster og bilder gjennom “WALK - the world at our feet” kan ha vært med på å påvirke henne til å gå mer.

Det er mye jeg og søstera mi ikke kan diskutere oss fram til enighet omkring, men det er kanskje slik at vi kan samhandle bedre om vi utfører mer varierte gjøremål sammen, som for eksempel å gå en tur i naturen.

Første juledag kjørte vi til Huk på Bygdøy og rusla rundt under en knallblå himmel der i et par timer. Sola skinte, noen bada i slushen, og vandringa vår var lite krevende for en kropp som fungerer godt.

Søstera mi mente at slikt som dette måtte vi gjøre oftere. Etterpå konstaterte hun at vi hadde vandra i overkant av tre kilometer sammen, og det er da mye mer enn ingenting.

Å finne støtte

Det sies at det er vanskelig å bli profet i egen by. Med andre ord har jeg i utgangspunktet ingen store forhåpninger om at bildene, tekstene og turtipsene mine skal sette i gang store endringer i slekta mi.

De som står deg nærmest, vil ofte gi deg umiddelbar støtte i det du sysler med. Men de kan være “partiske” og fremstår dermed ikke alltid som det nyttigste korrektivet til arbeidet ditt.

Samtidig kan de nærmeste i beste fall være en pådriver for at du får noe fart på det du sysler med.

I mitt tilfelle er det slik at noen av dem har kjøpt ferdig innrammede fotografier av meg til julegavebruk i år.

“Du skulle jo ha starta en nettbutikk med bildene dine”, sa søstera mi til meg tidligere i desember. Jeg svarte med at det står på nettsida mi at bildene er til salgs, men at jeg i en startfase har valgt ikke å presentere arbeidene mine som rene salgsprodukter i en butikk. Jeg vurderte det tidligere i år, men valgte en annerledes vri på det hele, med vandring og historiefortelling som mer framtredende elementer.

Det kan absolutt diskuteres om tida nå er inne for å vri litt på dette.

Å velge en retning

Nå er det ikke gitt at en nettbutikk med bilder skal vokse rett inn i himmelen. Det er dessuten slik at jeg ønsker å bruke enda mer tid på å vandre enn det jeg gjør i dag, og en nettbutikk med bilder må i så fall få en svært stram regi om jeg skal kunne drive den parallelt med økt utendørsaktivitet.

En forretningsidé er at jeg vandrer rundt med kameraet og sender bildene mine til en annen person som tar seg av etterbehandling og administrering av nettbutikken. Slikt koster i startfasen trolig mer penger enn jeg har i dag, men si gjerne ifra om du er uenig med meg eller har andre innspill i saka.

En annen forretningsidé er at jeg selger bilder (og tekster) direkte til en oppdragsgiver som selv publiserer gjennom nettsted, avis, bøker eller lignende. En slik tilværelse vil, når den flyter godt, kunne gi meg mer overskudd til å konsentrere meg om nettopp bilder og tekster, istedenfor alt det som ligger rundt.

En tredje forretningsidé som ligger i samme gata, er at jeg går inn i et journalistlignende arbeidsforhold i en mediebedrift, organisasjon eller annen virksomhet som setter naturvern høyt. Forutsetninga må da bli at jeg i dette arbeidet i stor grad kan få holde meg innenfor langsomhetsrammene som ligger i å vandre til fots, i å lage stillbilder og i å skrive.

Å være til hjelp

“Følg gleden, så kommer gjerne pengene”, var det en vennlig og hjelpsom kar som sa til meg en gang i fjor. Jeg tror han har mye rett i dette, men det kan ta tid å få det siste på plass.

Siden den gang har jeg gått grundig gjennom dette med gleden, med tanke på hva jeg behersker, hva jeg liker å gjøre og hva folk takker meg for. Jeg har ikke vært så opptatt av å måle den kvantitative produktiviteten, men heller prøvd å kartlegge kvalitet gjennom håndverksprofesjonalitet, verdiforankring og genuinitet.

Den såkalte nytteverdien syns jeg er et vanskelig begrep å operere med, all den tid hver enkelt av oss har både ulike evner og ulike konsumentpreferanser. Jeg vil gjerne være til hjelp for noen, men jeg vil heller glede og inspirere mennesker med et fint naturbilde enn å rense sårene deres. At jeg dermed eventuelt må regnes som mindre nyttig enn en pleier, ser jeg på som underordna så lenge vi lever i et samfunn av mennesker som har mer på agendaen enn ren overlevelse.

Der jeg finner min glede, er det med andre ord mest sannsynlig at jeg kan gjøre noe meningsfylt. Det er mange måter å være til hjelp på.

Å følge gleden

Jeg finner mye glede i å gå, i å fotografere og i å formidle opplevelsene mine. Det er kanskje nok i seg selv for en som vil inspirere andre mennesker til å ta vare på naturen.

Tidligere har jeg under vignetten SKRITT FOR SKRITT skrevet: “Jeg kan kan spisse både innhold og tilnærmingsmetode, ta noen kontroversielle valg, stå for det jeg mener, og i ord og handling vise at dette har noe for seg - uten at det fører til fordømming av andre. I beste fall fører mine handlinger til livsglede, fred, gjensidig tillit, samhørighet og frihetsbalanse. Det ønsker jeg å beholde langt framme i panna.”

Én måte å leve ut denne strategien på er at jeg holder meg stramt til å vise fram det jeg syns er vakkert, i troen på at det gir positive ringvirkninger og stimulerer andre til å inngå en pakt med naturen. I så fall vil jeg avstå fra å kritisere slikt som bilbruk og heller framsnakke den type aktivitet som leder folk fram til et mer fruktbart samspill med naturen.

Underveis vil jeg få bruk for den bevisstheten jeg har tilegna meg om at sjelens sanseapparat (intuisjon, fred, framsyn, tillit og empati) må ligge i bunnen av det jeg gjør, like mye som kroppens sanseapparat (syn, hørsel, lukt, smak og følesans) gjør det.

Jeg har også bitt meg merke i at folk viser meg den mest spontane takknemligheten når de ser bildene mine. Tekster - enten de nå kommer til uttrykk som turbeskrivelser, takksigelser eller mer som denne artikkelen - får jeg ganske få tilbakemeldinger på. Dette tolker jeg dithen at bildene treffer bedre, men det kan jo hende jeg tar feil.

Å fininnstille kursen

Så hvor finner jeg egentlig markedet mitt, hvor er det jeg skal lete for å finne dem som er villige til å betale for vakre bilder, reflekterende tekster og varierte vandringstips som kan inspirere dem til å gå mer, slik at de finner glede og gevinst i å ta vare på naturen og dermed også seg selv?

Jeg tror de finnes “overalt”, men det krever et stykke arbeid å fininnstille søkingen.

Seint i november kom jeg ved hjelp av broren min fram til ei liste jeg kan bruke i dette arbeidet. Foran peisen i hytta på Sjusjøen noterte jeg meg følgende mulige plan- og strategigrep for WALK:

• Lage en liste over alle som kan tenkes å betale meg for tekster og bilder.

• Finne en (deltids)arbeidsgiver som kan gi meg oppgaver som kan hjelpe meg med å oppfylle visjonen min.

• Kartlegge bedre hvor mye penger jeg trenger i hverdagen og til framtidsprosjekter.

• Finne sponsorer til nettsida og til prosjekter.

• Finne ut om publikumet mitt og kundene mine er privatpersoner eller i arbeidsroller.

• Finne flere plattformer og visningssteder for tekster og bilder.

• Spisse produktet mitt til å omfatte bare fotografier - som kan selges til turisthytter, kalendre, lokale butikker o.l.

• Finne ut hvem som kan trenge “gå-hjelp” innenfor folkehelse, det offentlige, organisasjoner.

• Kurse meg mer i skriving, fotografering, markedsføring.

• Gå i kompaniskap med noen.

Flere av disse punktene har jeg allerede fordypa meg noe i, men det er fremdeles litt tidlig for meg å lansere en ny forretningsplan.

Å lytte til kjentfolk

Den siste uka har jeg dessuten hatt samtaler og møter med flere idérike mennesker som sysler med ting som til en viss grad kan relateres til mine egne drømmer, planer og aktiviteter.

Essensen jeg trekker ut av disse samtalene og møtene er denne: Kjenn dine verdier, bruk dine kvalifikasjoner, tre inn i den konteksten der du fungerer best!

Hver uke mottar jeg et nyhetsbrev fra skribenten Omar Itani. Like før jul skrev han dette: “If goals are rooted in your tomorrow and where you want to take your life, intentions are rooted in your today and who you're actively becoming. If goals are fixated on what's next, intentions keep you focused on what's now. If goals are about a destination, intentions are about a direction.”

Når vi om et par dager forteller hverandre om nyttårsforsettene vi har, kan vi ha Itanis ord i minnet.

Fortida er tilbakelagt, og framtida kjenner vi dårlig. Men når vi våkner hver morgen, ligger verden der for våre føtter. Det er bare å ta skrittet inn i dagen, med gode intensjoner, så vil noe vakkert hende.

Write it on your heart
that every day is the best day in the year.
He is rich who owns the day, and no one owns the day
who allows it to be invaded with fret and anxiety.

Finish every day and be done with it.
You have done what you could.
Some blunders and absurdities, no doubt crept in.
Forget them as soon as you can, tomorrow is a new day;
begin it well and serenely, with too high a spirit
to be cumbered with your old nonsense.

This new day is too dear,
with its hopes and invitations,
to waste a moment on the yesterdays.

- Ralph Waldo Emerson -