Uten bil har jeg fått ekstra tid til å gå mer, til å komme i bedre fysisk form og til å styrke min mentale helse. Jeg er blitt rikere på langsomme opplevelser som gir flere sanseinntrykk, grundigere undringslyst og mer bevegelige selverkjennelser.

• Tre tirsdagsbloggartikler fram mot årsskiftet skal handle om hvordan jeg som Walkman & Storyteller for “WALK - the world at our feet” fundamenterer arbeidet mitt, hvordan jeg nå vrir på forretningsvisjonen min og hvordan jeg ser for meg at jeg kan gå løs på 2021.

• I dette skrivearbeidet vil jeg ta i bruk de handlingsverktøyene som jeg tidligere har beskrevet som nyttige for meg, altså egenskapene bevegelighet, sansing, undring, selverkjennelse og endringsvilje.

• Dette er den første av de tre artiklene, og den tar for seg en slags teknologiskeptisk naturidealisme som danner grunnlaget for det jeg jobber med.

• Den andre artikkelen kan du lese her: https://www.walktheworld.no/blogg/2021-at-our-feet-del-2

• Den tredje er her: https://www.walktheworld.no/blogg/2021-at-our-feet-del-3-should-i-stay-or-should-i-go
  

Da jeg kvitta meg med bilen min høsten 2005, hadde jeg nettopp flytta fra en enebolig på Ålhus til en liten rekkehusleilighet på Vassenden i Jølster. Fra Ålhus til arbeidsplassen min i Førde var det cirka 30 kilometer å kjøre, og busstilbudet var ikke spesielt godt. Fra Vassenden fikk jeg bare 20 kilometer med arbeidsvei, kort gangavstand til barnas skole og et litt bedre busstilbud. Så jeg solgt bilen og kjøpte meg en scooter til bruk i sommerhalvåret. I vinterhalvåret tok jeg bussen til og fra jobb.

Det hele var i utgangspunktet et økonomisk puslespill for meg; etter samlivsbruddet i 2004 hadde jeg i lengden ikke råd til å bruke 6000 kroner i måneden på bil (drift, reparasjoner og verditap) og samtidig betale mange tusen kroner for å bo. Jeg kunne jo valgt å bo i bilen, men mine to barneskolebarn var hos meg 30-40 prosent av tida, så bolig var noe jeg trengte mer enn bilen.

Det kosta meg 15.000 kroner å kjøpe en ny scooter, men jeg greide ikke å bruke mer enn 6000 kroner i året på drift, service og forsikring - uansett hvor mye jeg kjørte med scooteren. Så lenge scooteren varte i noen år, ville jeg spare tusenvis av kroner hver måned på ikke å ha bil, bussutgiftene inkludert. Ja, selv med den egentlig gode inntekten jeg hadde den gangen, ville jeg slitt med å håndtere utgiftene til både bil, bolig og barnebidrag parallelt.

Fysisk og mental form

I tida rundt samlivsbruddet i 2004 og flyttinga i 2005 fikk jeg stadig mer tid for meg selv, og jeg begynte å gå mer enn jeg noen gang hadde gjort. Jeg gikk til og fra bussholdeplasser, butikker og barnas tilholdssteder. Jeg gikk gjerne de fem kilometrene med oppoverbakke fra sentrum til mine foreldres hus når jeg var på Oslo-besøk. Og jeg gikk stadig flere turer i den vakre vestlandsnaturen.

Hodet var ofte fullt av floker før en fjelltur, men hver gang jeg kom ned til boligen følte jeg meg rolig og fornøyd. All vandringa førte selvsagt til at jeg gikk ned i vekt og kom i bedre fysisk form, men den mentale gleden og gevinsten syntes like stor.

Jeg opplevde vel faktisk at gåinga ble en slags besettelse; hver ettermiddag skyndte jeg meg hjem fra jobb, heiv i meg litt mat, freste opp langs en grusvei i en fjelldal, og gikk raskt mot en fjelltopp der jeg kunne nyte vakker utsikt og solnedgang. Så jogga jeg nedover bakkene igjen mens det mørkna. Gåinga gjorde meg så tilfreds at jeg ikke visste hvilket bein jeg skulle stå på, og jeg fantaserte om en jobb som inkluderte det å gå mye.

Fleksibilitet og opplevelse

Da jeg flytta til Oslo i 2008 tok jeg med meg scooteren, men etter noen år som leketøy ble den stående som søppel på plassen framfor blokka, så jeg ga den bort til en nabo. Her i Oslo fant jeg raskt ut at jeg kan bruke kollektivtransport og tråsykkel når jeg skal langt på kort tid i det daglige.

Men svært ofte går jeg også langt og lenge. Etter mange år som ivrig vandrer kan jeg slå fast at det å gå for meg ofte handler om noe mer enn å komme seg fra A til B. Det gjelder ikke bare når jeg tar meg en tur i skogen, men også når jeg lager en timeplan for andre gjøremål i løpet av dagen. Jeg legger vekt på at gåingen gir en fleksibilitet og en opplevelse som forsvinner om farten blir for stor.

I 2018 ga forfatter, forlegger og polfarer Erling Kagge ut boka “Å gå - ett skritt av gangen”. I begynnelsen av kapittel 2 finner jeg en tekst som illustrerer noe av det også jeg verdsetter ved gåing:

“Å gå gir en følelse av frihet. Det er det motsatte av “raskere, høyere, sterkere”. Alt beveger seg langsommere når jeg går, verden virker mykere, og en kort stund lever jeg ikke gjennom daglige gjøremål som rydding hjemme, møter og manuslesing. Å gå er en frisone. Familiens, kollegers og bekjentes meninger, forventninger og humør virker uviktige i 30 minutter eller noen timer. Jeg kan kjenne at jeg er i sentrum i mitt eget liv, og like etter helt glemme meg selv.”

Kagge fortsetter: “Det er en utberdt enighet om at du sparer tid hvis du bruker to timer fra ett sted til et annet i stedet for fire eller åtte timer. Ja, matematisk virker det korrekt, men min erfaring er motsatt: Tiden går raskere når jeg øker tempoet. Min fart og tiden akselererer parallelt. Det er som om en time varer kortere enn en klokketime. Jeg får knapt med meg noen ting når jeg forter meg.”

Gir bil tid?

Jeg ønsker å være forsiktig med å kritisere folk som kjører mye bil, selv om jeg personlig mener at bilen blant annet både gir sjåføren feil sittestilling med påfølgende dårlig helse og frarøver bilisten alternativt gode opplevelser og ny lærdom.

Her om dagen hadde jeg noen venner på middagsbesøk. Utpå kvelden hadde vi en meningsutveksling rundt slikt som arbeidslinja, forbrukssamfunn og tidsdisponering, og jeg spurte ut i lufta: “Hvorfor all denne bilkjøringa?” Den ene kameraten min svarte: “Folk gjør det for å få tid”.

Selvsagt gir bilbruk tilsynelatende mer tid til å rekke over alt en tett timeplan byr på av arbeidsoppgaver, ærender og transport av barn til ulike organiserte og uorganiserte gjøremål i byen. Og på bygda ligner det, men her er ofte bilen enda mer nødvendig for den som vil fylle timeplanen sin, i og med at avstandene er lengre og kollektivtilbudet dårligere enn i byen.

I tråd med teksten jeg nettopp siterte fra Erling Kagges bok, mener jeg likevel at min kamerats svar er for upresist - ja, nesten galt. Faktisk åpner det heller for en samtale om verdier og holdninger.

Prioriteringer

For hva er det egentlig vi ønsker å prioritere å bruke tid på i livene våre? Tjene så mye penger at vi kan opprettholde bilbruken vår?

De siste åra har jeg lest mange plasser om undersøkelser som viser at folk flest her til lands i stadig større grad ønsker mer fritid framfor mer inntekt. Men de ender opp med å jobbe like mye eller mer likevel. Og så klager de på at de er i en tidsklemme.

Men er de nå egentlig det? Velger de ikke i stor grad selv hva de skal gjøre og når de skal gjøre det? Er det liksom litt trendy å si “nei, jeg jobber og sliter”? I hvilken grad har de behov for alle tingene de kjøper og omgir seg med?

Selv kan jeg spenne på meg skia rett utenfor blokka og skli til skogs når det har snødd mye, mens andre “mister en time” på å måke fram bilen. For ikke å snakke om den tida de bruker på å vedlikeholde bilen, på å tjene penger på å drifte kjøretøyet, og på å sitte i kø med hoftepartier i helseskadelig vinkel.

Erling Kagge skriver: “Når du kjører bil i retning av et fjell og lar små vann, bakker, stein, mose og trær suse forbi, blir livet kortere. Du kjenner ikke vinden, luktene, været, lysets forandringer. Føttene blir ikke såre. Alt går i ett.”

Og videre: “Det er ikke bare tiden som snevres inn når tempoet økes, men også romfølelsen. Plutselig er du ved foten av fjellet. Opplevelsen av distanse svinner. Vel framme kan du tenke at du har fått med deg mye. Jeg tviler på det. Går du den samme ruten, bruker en dag i stedet for en halv time, puster roligere, lytter, kjenner grunnen under føttene dine, blir dagen en helt annen. Gradvis vokser fjellet, og det kjennes som om omgivelsene blir større. Å bli kjent med alt rundt deg tar tid. Det er som å bygge vennskap. Fjellet der framme, som forandrer seg sakte mens du nærmer deg, blir som en god kamerat før du rekker frem. Øynene, ørene, nesen, skuldrene, magen og bena dine snakker til fjellet, og fjellet svarer. Tiden strekker seg ut uavhengig av minutter og timer. Akkurat her ligger den store hemmeligheten alle som går, deler: Livet varer lenger når du går. Å gå forlenger øyeblikkene.”

Minste motstands vei

Tid er nok penger for noen, men i rike Norge kan mange velge hvordan de skal bruke tida.

Da jeg kom i en økonomisk skvis valgte jeg å selge bilen. Utan at det egentlig var planen, ga “bilmangelen” meg ekstra tid til å gå mer, til å komme i bedre fysisk form og til å styrke min mentale helse. Jeg er blitt rikere på langsomme opplevelser som gir flere sanseinntrykk, grundigere undringslyst og mer bevegelige selverkjennelser.

Erling Kagge skriver: “Jeg velger stadig det enkleste av to eller flere alternativer: Det som tar kortest tid. Er mest behagelig. Varmest. Selv når jeg vet at den andre mulighetene er et klokere valg. Noen dager velger jeg minste motstands vei fra jeg står opp til jeg legger meg. Ja, jeg kan gjøre det flere dager på rad. Det er en svakhet som plager meg.”

Kagge fortsetter: “Å frivillig gjøre livet mitt mer ubehagelig har gitt meg mye. Så lenge jeg kan huske, har det vært en liten jævel inne i meg som stadig råder meg til å velge det mest behagelige alternativet når jeg står foran et valg: å gå kortere enn jeg hadde tenkt, droppe et sykehusbesøk for å gå på kafé, la være å stå opp når jeg bør. I de periodene av livet jeg er blitt vant til å sette meg i en bil, er det vanskelig å la være. Det er rett og slett for behagelig.”

For meg har det fortonet seg litt annerledes enn for Kagge. Jeg har eid bil i mange år og brukt den daglig, men én av konsekvensene har også vært stivhet og stadig hyppigere kiropraktorbesøk. Jeg mener med andre ord at bilen har gitt meg ubehag og at gåing kan gi motstand, men at det slett ikke er ubehagelig.

Nok om det, Kagge legger til: “ Å følge stemmen (til den lille jævelen, min anm.) jevnt og trutt kan virke som en slags flukt fra verden, og et misbruk av de mulighetene vi har i livet. Filosofen Martin Heidegger påpekte at vi lett kan ende i et slags slaveforhold til en slik indre stemme. Den kan gjøre at vi synker ned og blir stående fast i en dyp, sugende myr med begge bena. Heidegger skiller mellom det å leve på denne måten, og det å lede sitt liv. Det å være handler ikke bare om å være i verden, slik som steiner er, men å forholde seg til hvordan man er i verden. Vi mennesker bør, som Heidegger fremhever, være villige til å påta oss byrder for å være fri. Bestemmer du deg for minste motstands vei, vil det alternativet som umiddelbart medfører færrest bekymringer, alltid bli prioritert. Dine valg er forutbestemt, og du lever ikke bare ufritt, men også et kjedelig liv”.

Du velger selv

Jeg ber ingen selge bilen sin dersom det er økonomisk mulig for dem å beholde den, og jeg kan forstå den som isolert sett syns det er moro å kjøre eller mekke bil, og at den gir mange mennesker større aksjonsradius. Men jeg mener det kan diskuteres hvor effektivt, produktivt og lykkelig et ellers mobilt menneske blir av bilen.

Bilen er mer eller mindre blitt allemannseie i den rikeste del av verden - ja, hele samfunn er bygget opp med bilkjøring i bunnen - og det er åpenbart at bilen er til god hjelp for enkelte. Men jeg våger å påstå at den med sin umiddelbare tilgjengelighet også er blitt gjenstand for mye ukritisk bruk. Det er for enkelt å si at du ikke har tid, for det velger du selv.

Derfor mener jeg at det ligger gevinst og glede i å gå mer.

Livet varer lenger når du går. Å gå forlenger øyeblikkene.

- Erling Kagge -