Å gå er så mye mer enn å sette en fot framfor den andre. Vandring åpner verden for oss. Å gå gir glede og gevinst.

Det er søndag i september, og jeg trasker rundt utenfor stier på leiting etter sopp og gode fotomotiver. Jeg fører fingrene inn under fuktige kantareller og vipper dem helt opp av jorda før jeg rensker dem og slipper dem ned i nettet mitt. Jeg tar noen skritt til før jeg går ned på alle fire og retter kameralinsa mot tyttebærlyngen i ettermiddagssola.

Jeg smyger meg langsomt gjennom skogen. Øynene mine fanger opp detaljer i skogbunnen, nesa mi hjelper til med soppleitinga, tunga mi får innimellom besøk av bær. Det slår meg atter en gang hvor lite som skal til for å gjøre meg glad. Så børster jeg fukt og barnåler av albuer og knær og beveger meg i sikksakk ned skrenten mot Trolldalen sør for Nøklevann i Østmarka.

Barbeint

På stien gjennom dalen kommer en mann ruslende uten fottøy. Han bryter selv stillheten med et smilende "hei", og jeg svarer "hallo". Jeg ser han passere i noen sekunder før jeg spør høflig om han kan stoppe slik at jeg kan fotografere føttene hans. Det gjør han gjerne. Og mens han vandrer langsomt, ligger jeg langflat med kameraet i ankelhøyde.

Vi blir stående i samtale på stien en god stund. Tommy har en jobb som innebærer at han til hverdags går mye med sko på betonggulv. Når helga kommer liker han å dra til skogs uten sko - barbeint vandrer han da over kvist, stein og lyng. "Jeg trenger jordinga", forklarer Tommy og legger til at mobiltelefonen er parkert hjemme. Han kjenner etter hvert Trolldalen godt; her kan han nyte stillheten mens han får nærkontakt med elementene. Og føttene hans har med tida blitt vant med fukt, skit og skarpe kanter. Tommy har lært seg å bruke huden i møtet med naturen.

Nye perspektiver

Filosofen Arne Næss sa en gang: "Jeg driver ikke vitenskap når jeg ser på skyer og trær. Da er det opplevelsen som teller." Øynene, ørene, tunga, nesa og huden - alle sanseorganene aktiveres når vi går oss en tur, enten vi har sko på eller ikke. Aktiviteten og inntrykkene setter både hjernen og hjertet i sving - nye spørsmål dukker opp, noen av dem blir stående ubesvarte, og opplevelsene fargelegger følelsene våre og gir oss nye perspektiver. "Vandring åpner virkelig for sansing, som igjen gir undring og grobunn for endring", sier jeg, og Tommy nikker. Jeg takker ham for praten og bildet før jeg klatrer opp på kollen i vest.

Et noe overmodent blåbær lander på tunga mi og etterlater seg smaken av min barndoms gode høstturer med familien. Å gå er blitt en livsstil for meg, og med meg på vandringa har jeg - i tillegg til sansene - ønsket om å dele opplevelsene mine ved hjelp av tekst og bilder. Blikk, blekk og bevegelse er mine verktøy - å inspirere mennesker til å gå mer er min visjon.

Tommy går. Jeg går. Det vil glede meg om du som leser dette vil bli med meg et stykke. Jeg veit vi vil møte vennlighet, hjelpsomhet og takknemlighet på ferden. La oss gå!

Not all those who wander are lost

- J.R.R. Tolkien -