Jeg har vært på mitt første skogsbad med instruktør - en langsom, sanserik og positiv opplevelse. Og det slår meg at det jo er dette jeg driver med flere timer hver dag, med meg selv som “instruktør”.

• Tidlig i hver uke siden årsskiftet har jeg bydd på BLEKK - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst der ordene bærer historien mer enn bildene gjør. Og før hver helg har jeg invitert til BEVEGELSE - en vandrebeskrivelse, et turtips eller en vakker endringsinspirasjon.

• Denne uka har jeg valgt å slå de to bloggartiklene sammen til én, BLEKK I BEVEGELSE, og så får tida vise om dette blir rytmen også i ukene som kommer.

Hvor nøye betrakter du det du har rundt deg? Tar du deg tid til å lukte ordentlig på maten før du putter den inn i munnen? Stopper du opp for å lytte til fuglene? Og går du ned på kne for å iaktta vårens første blomst?

Jeg håper du “smaker på naturen” så ofte som du kan, for jeg veit at det gjør godt.

Selv går jeg inn i naturen for å bli der flere timer nesten hver eneste dag. I naturen finner jeg livet slik det bare er, uten at jeg - eller noen andre - trenger å gjøre noe spesielt for at det skal bli slik. I naturen trenger jeg bare å åpne opp, så kommer ekstasen i beste fall helt av seg selv.

Å beundre eksistensen

“Don’t let the beauty of life escape you. See the world as the temple that it is. Let every experience be churchlike. Marvel at the fact that any of this exists - that you exist. Even when we are killing each other in pointless wars, even when we are killing ourselves with pointless work, we can stop and bathe in the beauty that surrounds us, always. Let it calm you. Let it cleanse you".”

Dette skriver Ryan Holiday om naturmøter i boka Stillness is the key som jeg leser for tida. Zen-buddhister kalte det “indre ro”, stoikerne kalte det “ataraxia”, og Holiday kaller det “stillness”, altså evnen til å holde seg “steady, focused and calm” (stødig, konsentrert og rolig).

I kapittelet “Bathe in beauty” kommer han inn på hvordan man i møtet med det sublime, det opphøyde, i naturen kan oppnå den egenmestringa og disiplinen som kan komme så godt med i en verden prega av konkurranse og støy.

Tidsfrister som ryker

Denne uka har jeg selv “slåss” med en tidsfrist jeg har satt for meg selv om å produsere en artikkel innen utgangen av tirsdagen. Den “kampen” tapte jeg, men jeg har funnet ut at det ikke er negativt.

Tvert imot jobber jeg med å bevare roen, og jeg syns det kommer noe godt ut av det faktum at jeg denne uka velger å slå sammen tirsdags- og torsdagsartiklene til én. Kanskje skal jeg også gjøre det slik i ukene som kommer.

For det er et faktum at jeg har brukt mye tid den siste uka på bevisst skogsnærvær, og slik vil det fortsette en stund. Det begynte egentlig i organiserte former forrige torsdag da jeg satte meg ved Sørlimyra for å meditere en liten halvtime - en stilleøkt som av alle ting resulterte i at jeg lagde en stor snøfigur jeg kalte Stillfrid. (Du kan lese om henne her: https://www.walktheworld.no/blogg/snkvinnen-stillfrid )

Bevisst nærvær

Denne nevnte torsdagen begynte jeg å følge et åtteukers skogsmeditasjonsopplegg i regi av Nina Alida Nordbø, et opplegg som blant annet inkluderer daglige meditasjoner og observasjoner på et fast, selvvalgt sted i skogen.

Gjennom et stadig mer bevisst nærvær i naturen skal jeg justere arbeidet med en forretningsidé som jeg har på blokka, men som ennå ikke har fått den formen som den trenger for å kunne bli en plan jeg kan sette ut i livet.

Jeg har tusenvis av timer med relativt formålsløs aktivitet bak meg i skogen, i fjellet og ved sjøen de seinere åra, og det er helt okay. Jeg har nok trengt avkoblinga. Men jeg føler nå sterkt for å bruke naturerfaringene og -observasjonene mine mer målretta i et formidlingsprosjekt med “produkter og tjenester” som kan nå en tydelig målgruppe.

Produkter og tjenester

Så hva er mine “produkter og tjenester” som kan nå en tydelig målgruppe? Skriftlig og munntlig tekst, bilder i form av fotografier, og turveiledning - i en eller annen kombinasjon - peker seg ut som noe som åpenbart kan forventes å komme fra meg, om andre skal svare. Og jeg er enig i at de er inne på noe.

Jeg har egenskaper og kvalifikasjoner som gjør at jeg kan produsere tekst og bilder. Tekst og bilder er noe “verden trenger”, noe “noen vil betale for”, og noe av “det jeg elsker”. Men det er ikke slik at dette selger av seg selv.

(Les denne artikkelen fra 2.mars i år der jeg går mer i dybden når det gjelder å finne sin ikigai, en slags mening med livet: https://www.walktheworld.no/blogg/ikigai-med-mening-i-midten ).

Noe ekstraordinært

Jeg har et tydelig ønske om å la arbeid og fritid finne sammen i min egen ikigai-sone, og da må det ligge “lidenskap” i bunnen. Jeg har tro på at lidenskapen vil kunne virke intensjonelt og dermed skape varighet i det jeg sysler med.

Når det gjelder turveiledning har jeg kvalifikasjoner, og noen mennesker “trenger” slik veiledning. Jeg kan for så vidt sette pris på menneskekontakt i ikke altfor store doser, men konkurransen i markedet gjør at jeg mener det er vanskelig å få noen til å betale for turtips og veiledning dersom det blir for ordinært.

Om jeg skal drive en slags veiledning, må jeg by på noe ekstraordinært, en egen vri, noe genuint og autentisk. Det gjelder også for tekstene og bildene mine.

Skikkelig god til noe

Den gamle allmennjournalisten og generalisten i meg kan gi meg styrke, men han kan også virke forstyrrende på meg.

Denne fortidens skikkelse kan sitte på den ene skuldra mi og hviske meg i øret at det er fint å kunne litt om alt og samtidig gi inntrykk av at man har mer peiling på ting enn det som faktisk er tilfelle. Og i beste fall er det sant at man i en slik tilværelse lærer seg å stille spørsmål som gjør at man lærer noe - og som journalist eller historieforteller lærer man da noe man kan videreformidle til et publikum. Men jeg har også erfart stagnasjon.

På den andre skuldra sitter det av og til en annen skikkelse - kanskje fra framtida - og forteller meg at det er på tide å bli skikkelig god til noe. Jeg veit at jeg er god nok til å leve av formidling av historier, det har mine mange år i journalistikken vist meg. Men jeg har i journalistarbeidet også savna det å kunne mer om et tema eller fagfelt enn folk flest.

Å forlate stien

Om jeg klarer å tilegne meg en slik type erfaring eller lærdom i det nærmeste, vil jeg trolig finne det som kan gjøre mine “produkter og tjenester” ekstraordinære. Og jeg tror jeg er snublende nær nå, ikke minst etter at jeg for noen år siden, etter eget ønske, lot friluftsliv få en større plass i livet mitt.

Tirsdag forlot jeg stiene i Ekebergparken sammen med Nina Alida da hun tok meg med på et såkalt skogsbad. I to timer satte hun meg på sporet av vårlige lukter, naturlige lyder og fargerike synsinntrykk, og hun fikk meg til å puste rolig mens jeg senket skuldrene, klappet på furubark, og la fram “situasjonen min” for et voksent grantre.

Akkurat hva treet svarte, vil jeg holde for meg selv. Men etter å ha fordøyd opplevelsen i Ekebergparken i et par dager kan jeg si såpass: Fordypning gir oppvåkning, undring gir bevegelse, erkjennelse skaper nye bølger av liv - og for meg går ferden helst utenfor allfarvei.

Det handler om å forlate stien, å gå inn i naturen og bli ett med stillheten - for så å ta sinnsro med seg tilbake i møtet med andre mennesker.