Eirik Havnes beveger seg gjennom Oslo - 3,2 kilometer i løpet av tre kvarter - mens han framfører sin egen diktserie "Livet". Det meste av tiden går han til fots.

Jeg sitter i sein ettermiddagssol på Hytta. Jeg har gått hit fra Bøler, og det er en bra tur siden Hytta ligger på Grünerløkka, nesten ei mil hjemmefra. På baren Hytta diskuterer småbarnsforeldrene på nabobordet hvordan de skal sette grenser for barnas bruk av sosiale medier, mens jeg nyter et lørdagsglass.

Jeg venter på at et spesielt opptog snart skal spasere forbi nede ved Akerselva.

Rett på nett

31-årige Eirik Havnes fikk kulturprisen i sin hjemby Ålesund i fjor og har nok markert seg tydeligst som komponist. Den siste tiden har han også skrevet dikt. Nå skal han filmes og strømmes på direkten når han i løpet av 45 minutter framfører "Livet".

Underveis skal han forflytte seg 3,2 kilometer - til fots fra Botanisk hage på Tøyen til Lakkegata, med trikk til Schous Bryggeri, til fots langs Akerselva til utestedet Blå og deretter med bil opp til Damstredet, og så til fots det siste stykket til Vår Frelsers Gravlund. Det hele akkompagneres av musikk framført live, etter manus av Havnes.

Livslinje

Litt før klokka 19.00 lørdag 12. september 2020 rusler jeg nedover Thorvald Meyers gate og stiller meg utenfor bryggerikvartalet. Så fisker jeg opp mobiltelefonen, logger meg inn på direktestrømminga som vierlive.no vil la ligge ute i et par uker, og straks dukker Havnes opp på skjermen.

Han er inne på Zoologisk museum og åpner med å fortelle om hvordan man kan trekke en samenhengende arvelinje gjennom alt liv som har eksistert på jorda. Han borer seg inn i jeg-begrepet og vandrer ut i kveldssola mens han på et finurlig, ibsensk rim broderer seg gjennom barndom og oppvekst på vei til Lakkegata skole - og på vei til trikkeholdeplassen om hvordan det er å bli dumpa.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

På egne bein

"Du skjønner sakte at folk tar andre valg enn det du gjør", sier Havnes idet han går ned mot elva etter å ha hoppa av trikken og passert meg ved bryggeriet.

Jeg blir stående en stund oppe i gressbakken mens Havnes og filmteamet går videre opp langs elva. Hjernen min spoler tilbake til minner fra to dager tidligere, da jeg selv sto på Zoologisk museum og kikket inn i glassmontre med skjelettkopier av både homo sapiens og andre menneskearter.

Det er jo ikke mange av dem jeg kjenner som gjør slikt på en vanlig torsdag etter en gåtur fra Bøler, og som funderer på hvem som egentlig først reiste seg på to bein og begynte å gå.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Mens Havnes slakker ned på tempoet og blir vitne til ungdommelig klining ved Eventyrbrua, jogger jeg forbi oppe ved Markveien og smyger meg bort til Syng, det fargerike serveringsstedet litt lengre opp langs elva. Der plasserer jeg meg slik at jeg kan få tatt et skikkelig bilde av hovedpersonen i denne forestillinga.

For alltid

"Jeg kan ikke love deg at jeg kommer til å elske deg for alltid", sier Havnes. Han har akkurat passert under gangbrua som går over mot Elvebakken skole. "Men jeg kan ikke fatte og forstå noe annet", legger han til.

Jeg får nesten lyst til å bryte inn; Havnes har tidligere i diktet fantasert om hvordan han som 50-åring kunne reist i tida, tilbake i sitt eget liv for å dele en og annen erfaring med den yngre versjonen av seg selv. Men min 55 år gamle kropp - som har "produsert" to barn sammen med ei dame jeg sjelden ser mer til - holder seg på avstand og tar en annen vei bort til utestedet Blå.

Havnes kommer over den lille brua mot Ingens gate og forsvinner inn i mørket på Blå, til bandet som skal spille musikk han selv har komponert. Jeg setter meg med utsikt mot baksida der Havnes, etter å snakka om tidlig voksenliv, snart skal komme ut for å hoppe inn i en bil som skal bringe ham opp bakkene til Damstredet - mens han snakker oppå musikken fra bandet.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Flere barn?

Nå spoler vi to dager framover i tid. Jeg er hjemme på Bøler, det er mandag 14. september 2020 og jeg har forlatt leiligheten for å gjøre et ærend i nabolaget. Mens jeg går har jeg lørdagens begivenhet på mobilskjermen og propper i ørene. Jeg liker ikke å gå slik, lydisolert fra omverdenen - det er som å gå med litt for mørke solbriller. Men med en tett timeplan denne dagen vil jeg være effektiv med gjøremålene.

Havnes er kommet til det punktet der han i "Livet" stiller spørsmålet han har grua seg til: "Skal vi egentlig få flere barn?" Han snakker om fem tidligere masseutryddelser - og jeg går fordi en rekke med små mennesker med gule refleksvester på Haraløkka. "Vi står hele menneskeheten aleine i dette sammen, ustøtt øverst på bølgekammen i det som ikke er en storm i et champagneglass, men en helt ny verden uten oss, hvor vi ikke trenger å sloss om plass", sier Havnes idet jeg passerer barnehagen ved fotballarenaen. Små barn tasser rundt der inne bak gjerdet og kaster sand på hverandre.

Så ramser Havnes opp noe av det som etterhvert rammer oss i middelaldringen: rynker, grått hår, hengepupper og impotens. Det slår meg at dikteren er akkurat like gammel som jeg var da jeg ble far første gang i 1996, altså 31. Hva veit han?

Ny fødsel

Så hva er egentlig alternativet? Havnes foreslår at jeg kan kjøpe en motorsykkel eller en båt, sette meg inn i botanikk eller begynne med keramikk, blåse glass eller løpe maraton.

Midtlivskrise? Et halvt liv til med ikke-evolusjonære gjøremål? En stein og tre liljer, eller et skritt nærmere fri vilje? Jeg veit ikke helt... Selv har jeg valgt å skvise gå-glede inn i livet. Og litt fotografering. Og litt skriving.

Og nå er jeg på vei for å hente en minnepinne med et ferdigredigert bilde jeg skal bruke på en utstilling i november - et bilde av en fantastisk gruppe med storker, fra den dagen i 2018 da jeg trodde at jeg hadde funnet fødselsfuglens eget arnested langs en landevei i Alentejo i Portugal.

Verdt å leve

På vei hjemover går jeg gjennom Bølerskogen, og Havnes nærmer seg slutten av "Livet".

Jeg holder med han i at penger i seg selv ikke er det som gjør meg lykkelig; det holder lenge at jeg kan kjøpe meg nye støvler en gang i blant. Og jeg ønsker ikke gå inn i statistikken han beskriver, der folk på dødsleiet angrer på at de ikke fulgte drømmene sine mer mens de faktisk kunne, og at de ikke brukte mer tid med sine nærmeste.

"Vi pleier ofte å si det når ting er vanskelig i livet, at alt er bedre enn alternativet", rimer Havnes. Så plusser han på at ingen av oss kommer til å overleve til slutt. Eller forresten, han sier: "Den personen du holder i hånda, mens den dør, den slutter jo ikke å være til".

Jeg låser meg inn i leiligheten mens jeg gleder meg til å få bildet av storkene opp på skjermen. "Det å leve livet, det er verdt det", klinger på repetisjon inni meg.

Takk for 3,2 innholdsrike kilometer, Eirik Havnes og Spætt Film. Jeg visste ikke hva jeg gikk til da jeg bestemte meg for å møte "Livet". Men med musikalsk rytme, skarpe betraktninger og raske skritt ga Havnes meg et knyttneveslag i magen som jeg trengte for å holde det gående en stund til.

Jeg kommer til å gå kilometrene dine flere ganger i tida som kommer. Jeg blir født på ny hver dag, til nye overraskelser.

Tenk på all den tida du ikke har eksistert her på planeten. Lukk øynene, tell til én! Så lenge varer evigheten.

Eirik Havnes