Jeg reiste til Tavira i august 2017 med blanke ark. Møtet med den lille byen i Algarve brakte meg utenfor komfortsonen, det førte meg nærmere meg selv, og det viste meg hvor herlig uforutsigbart livet kan bli når jeg går fryktløs og smilende inn i det ukjente.

• 13.-15.november i år arrangerer jeg utstillinga "Beleza" på Galleri Kunstgress i Oslo (sjekk arrangementet https://www.facebook.com/events/3898474726833271). Som opptakt vil jeg her på bloggen servere en historie i flere deler som forteller om oppholdet mitt i Algarve i 2017-2018. Det var da de fleste fotografiene til utstillinga ble tatt.

• Del 1 kan du lese her: https://www.walktheworld.no/blogg/drmmen-om-tavira-del-1-sju-lange-r-fr-avreise

Heroes leave home

I boka “Solitude” (2017) skriver Michael Harris: “Wanderings are built into the most fundamental stories we tell ourselves about human growth. We all know that a hero must leave home and trek through uncharted territory to fulfill his potential”.

Og han fortsetter: “Usually our travels are only small and hopeful interruptions, tiny chance glimpses of alternate selves. Mostly, we cling to the gossamer threads dropped down by GPS satellites; we insist on being moored and accounted for. We map out our every journey. And even if there were a few wild weeks in some foreign country during our greener days, we all find ourselves retreating, exhausted, into the embrace of guidance systems in the end”.

Smaken av undring

Så jeg spør deg: Hvordan lukter det i et firemannsrom på vandrerhjemmet i Tavira? Hvordan kjennes sanda ut mellom nakne tær ute på strand-øya Ilha de Tavira? Hvordan smaker øl brygget på alfarobba?

Og hvilken fugl er det som alltid sitter der så stille og alene under Ponte Romana?

Google og Tripadvisor kan nok ikke svare. Det kan jeg, men jeg vil la deg leve i undring…

Velge å vandre

Hjemme, borte

Det vil være å overdrive å si at jeg gled dypt inn i et bestemt miljø i Tavira.

De første to månedene var jeg stort sett ikke lengre unna enn at jeg kunne sykle eller gå tilbake, men der du fant meg på kafé den ene formiddagen, uteble jeg dagen etter.

Og der jeg la ned badehåndkledet mitt den ene ettermiddagen, skylte havet inn den neste - mens jeg plukka skjell og småstein.

Jeg sykla, jeg spaserte, jeg satt og stirra. Jeg svetta, jeg svømte, jeg sanka og samla.

Livet var meditativt. Livet var uten begynnelse og uten slutt.

Alle menneskene

Selvsagt møtte jeg folk.

Selvsagt slo vi av en prat.

Og selvsagt var samtalene både hyggelige og interessante - enten jeg nå var på jakt etter utleieleilighet, noen å dele middagen med, eller noen jeg rett og slett kunne diskutere “meningen med livet” med over et glass.

Men noen av de sterkeste stundene opplevde jeg i selskap med saltsjøer, ruiner og tause skapninger.

Lyn og tomhet

“Er du sikker på at du vil være her utover høsten og vinteren? Du veit at turistene vil forsvinne og at det blir ganske tomt her?”

Velmente kommentarer kom seilende - jeg sendte dem videre med: “Jada. Men jeg vil se årstidene endre stedet. Jeg vil suge til meg energien i overgangene”, svarte jeg.

I skjerf og jakke

Da termometeret dukka ned under 14 pluss, begynte lokalbefolkningen å trekke i skjerf og boblejakker.

Jeg nøyde meg stort sett med shorts og t-skjorte, men jakke ble innkjøpt. Og jeg kontrollerte at ullundertøyet mitt var på plass i bunnen av sekken.

Under motorveien

Så kom det en dag da jeg ville ta turen nordover. Jeg fikk for meg at jeg skulle smyge meg under motorveien og klatre opp i Barrocal, området ved foten av fjellene. Nede i byen hadde jeg møtt en keramiker som bodde i Curral de Boieiros, og han snakka om ei ombygd vindmølle på toppen av et fjell. Den kunne være ledig for utleie.

Inn i det vindfulle

Var jeg nå i ferd med å forlate ikke bare byen, men også ideen om å stå i endring?

Nei, jeg hadde vel ikke satt meg annet fore enn å la livet bli fargelagt slik det falt seg.

Og ville jeg opp i høyden, kunne jo ingen hindre meg i det.

Det som befant ser oppe, trenger andre ord og andre bilder.

Det er et kapittel for seg.

***

(Del 3 av “Drømmen om Tavira” kan du lese her på bloggen i neste uke)

To live is to be someone else. Feeling is impossible if we feel today as we felt yesterday: to feel today the same thing we felt yesterday is not to feel at all - it's merely to remember today what we felt yesterday, since today we are the living cadaver of yesterday's lost life.

- Fernando Pessoa -