Det var en gang en mann som bodde i ei gammel vindmølle på toppen av et fjell i Portugal.

• 13.-15.november i år arrangerer jeg utstillinga "Beleza" på Galleri Kunstgress i Oslo (sjekk arrangementet https://www.facebook.com/events/3898474726833271). Som opptakt vil jeg her på bloggen servere en historie i flere deler som forteller om oppholdet mitt i Algarve i 2017-2018. Det var da de fleste fotografiene til utstillinga ble tatt.

• Del 1 kan du lese her: https://www.walktheworld.no/blogg/drmmen-om-tavira-del-1-sju-lange-r-fr-avreise

• Del 2 er her: https://www.walktheworld.no/blogg/drmmen-om-tavira-del-2-tegne-sin-egen-mandala

Derfra hadde mannen utsikt til småbyene Monte Gordo og Tavira og havet i sør, til solnedgangsfjellene i vest og de moderne vindmøllene i nord - og ikke minst til åsene langt inne i Spania i øst.

Tettere på seg hadde mannen det tronende, runde ombygde betonghuset, dype daler og ei kvinne med to hunder.

Utsikt

Mannen hadde fått for vane hver morgen å våkne i verdens mest søvnige seng etter åtte-ni timer i nesten-koma. Deretter tok han gjerne med seg en kaffekopp opp til soloppgangen på taket og videre til lesida av huset, og han stotret seg gjennom hjemmelekser i portugisisk språk før frokost.

Innsikt

Dagtimene brukte han gjerne til å vandre opp og ned i landskapet, til villsvinsporene og appelsinhagene i dalbunnene, forbi kork-eikene i hellingene og inn i vindkastene på toppene.

Mannen lytta, snuste, smakte, og kikka mens en håndfull plussgrader smøg seg ned under nakkekragen på ham.

Samspill

Det hendte at mannen og kvinnen fikk besøk av små, gavmilde naboer, at de stakk innom gjestfrie bønder nede i dalen, og at de tok seg en tur over til bortgjemte folk på andre fjelltopper.

Gjensyn

Av og til tok de bilen til Tavira for å se på folkelivet…

…noen ganger vandret de fram og tilbake på strendene…

…og kveldene gikk gjerne sakte foran peisen, med billig rødvin i begge glassene og laptopen på fanget til mannen, som funderte på hvilke tresorter man egentlig bruker hos portugisiske ved-leverandører.

Blomstring

Fotogene naturfenomener kom susende på rekke og rad, keramikervennen hadde invitert mannen til å delta med bilder på en kollektivutstilling, og kvinnen tok hengivent og oppmuntrende del i forberedelsene.

De jaktet på blomstrende mandeltrær…

…de utforsket veiene nordover til Alentejo…

…og de gledet seg over regnet som endelig kom for å fylle opp slunkne vannbassenger.

En ny begynnelse

Enkelte dager hvilte de som modne tak-katter i Cachopo…

…andre dager studerte de pollinering…

…og en vårdag fant de det de mente måtte være storkenes eget fødested.

Kvinnen mente nok at alt lå til rette for et eventyr på toppen av verden, men en dag fikk mannen besøk av en annen vandringsmann…

…og det er verdt en artikkel i seg selv.

(Del 4 av “Drømmen om Tavira” kan du lese her på bloggen torsdag denne uka.)

We never love anyone. What we love is the idea we have of someone. It's our own concept - our own selves - that we love.

- Fernando Pessoa The Book of Disquiet (Uroens bok) -