I tretten år har jeg hatt utsikt til et eventyrrike fra kjøkkenvinduet, skal det vise seg. Det ligger der oppe, bak blokktakene på Bøler, og videre opp i høyden nord for byen.

Til Lillomarka

Når jeg tenker meg om, veit jeg egentlig lite om hva som skjuler seg ved Årvollåsen, Linderudkollen og Grefsenkleiva. Jeg gjør klar fire brødskiver og en banan på benken ved vinduet og tar en kikk til. Ut skal jeg. Jeg bestemmer meg for at jeg vil gå på tur sørvest i Lillomarka i dag.

Så jeg setter meg på T-banen, skifter over til buss ved Carl Berners plass og stiger av ved Tonsenhagen skole. Oktobersola varmer idet jeg starter vandringa seint på formiddagen, og i første omgang har jeg bestemt meg for å bestige Årvollåsen. Jeg tar av fra bilveien rett nord for skolen og kommer kjapt til et stikryss som gir meg dagens første kriblefølelse.

“Ole Høilands hule” står det på turskiltet. Når jeg tenker meg grundig om, klarer jeg å huske at jeg en gang for mange år siden kan ha vært på leting etter den her oppe, men jeg har intet minne om plassen.

Jeg sjekker kartet på UT-appen og finner ut at Årvollåsen, hula til Ole og Linderudkollen ligger som perler på en snor, så da er kursen staka ut.

Ei stund i undring

Jeg vandrer langsomt oppover på svabergaktige stier i rolig, halvåpen skog. Utsikten mot deler av Groruddalen blir raskt ganske god, og lukten av røyk sender meg ut på kanten av en skrent. Langt der nede fryder barnehagebarn seg rundt et bål, jeg vender dem ryggen og begynner å tenke på Ole Høiland. Var det ikke han som en gang rana Norges Bank en gang på 1800-tallet?

Svaret ligger på telefonen min, men jeg lar være å plukke den opp. Jeg vil leve i undring en stund; informasjon finnes sikkert på et skilt når jeg kommer fram til hula.

På Årvollåsen

Den drøye kilometeren langs blåstien opp til Årvollåsen krever ingen store kraftanstrengelser, og der oppe kommer jeg i snakk med et hyggelig par som kan fortelle meg at Høiland-hula skal være lett å finne langs stien. Jeg tipper det var annerledes den gangen Ole selv føyk til skogs etter sine ugjerninger.

Skjønt det veit jeg jo lite om. Skilting hadde de jo sikkert ikke den gangen for et par hundre år siden, men hvordan var skogen? Tett eller skrinn, full av beitedyr eller øde som en ørken.

Jeg takker paret for praten og går videre innover. Nå blir skogen tettere, sola lager flere skygger, og det surkler på stien under støvlene mine etter en ganske så fuktig første begynnelse på oktober. Hvordan hadde Ole Høiland det? Var han ofte våt på føttene?

Gjemmestedet

Jeg treffer ingen før jeg kommer til hula, og her får jeg først være alene. På et skilt på plassen leser jeg at Ole Pedersen Høiland var født i 1797, og at han er kjent som mestertyv og utbryterkonge. Han skal ha klart å rømme fra fengsel elleve ganger. Hula her nord for Årvollåsen skal være et av flere gjemmesteder han hadde i skogene rundt byen.

Det største kuppet utførte Høiland i 1836. Da ranet han Norges Bank for 64000 spesidaler. Det var en solid formue den gangen.

Den siste gangen mestertyven ble arrestert var i 1842, og han døde i fengselscella på Akershus seks år seinere.

Ei sklie under en stein

Jeg ser meg omkring og tar noen bilder av plassen og hula, som egentlig bare er en liten jordflekk i ly under ei diger steinhelle. Jeg skritter over bålplassen noen har laga ved inngangen og kryper gjennom og ut på baksida.

Der oppe setter jeg meg i et gløtt av sol og åpner matboksen. Hva spiste Ole da han lå i skjul her? Fyra han bål her, eller var han redd for at røyken ville bli fanga opp av noens øyne eller nese og sende ham i buret igjen?

I dag skrår gulvet i “hula”, og regnvann gjør raskt underlaget gjørmete der inne. Dette kunne på ingen måte være et sted å bli lenge. Savna han denne hula da han satt fengsla nede på Akershus festning?

To damer kommer pratende inn på plassen foran “hula” og hilser kvikt. “Kanskje han dekka til bak der”, sier den ene og peker inn under hella. Den andre mumler noe til svar, og så forsvinner de uten egentlig å stoppe opp.

Fattige kår

Ole Høiland kom fra fattige kår på Sørlandet, og han skal ha arbeida som gjeter og gått i lære hos en prest da han var gutt. Men som voksen løp han visst fra tyveri til tyveri. Han ble dømt, og han rømte. Han sa han ville vise tyvegodset, men rømte.

Jeg leser på Wikipedia: “På denne tiden var det også hungersnød i Norge på grunn av Napoleonskrigene og britenes blokade av Kattegat/Skagerrak. Kornlageret i Kristiansand ble stormet og plyndret av sultne mennesker, og det var allment stor nød blant fattige på Sørlandet.”

Videre står det: “Ved Tredje Stampe i byskogen ovenfor Kristiansand sentrum finnes en ca. 5 meter dyp hule som lokalt kalles «Høilandshola», og som kan ha vært blant gjemmestedene Høiland hadde rundt byen. Men allerede i samtiden var han omgitt av mytedannelse og det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor han gjemte seg mens han var på flukt.”

Historien om Ole Høiland er filmatisert i den norske spillefilmen Balladen om mestertyven Ole Høiland fra 1970, og du kan lese mer om ham her: https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_H%C3%B8iland

Historien om ham er både detaljert, dramatisk og trist. Og det hele ender med at han henger seg i fengselscella si.

Kaffetørst

Jeg kikker opp mot gul bjørk og mørkegrønn gran og lurer på om det var lysere rundt Ole her den gangen, og om han greide å kjenne på et blaff av frihet og lykke av og til. Så vandrer jeg videre.

Et kvarters tid seinere kommer jeg ned på en grusvei som leder meg til Linderudkollen med hoppbakker og stengt kafé. Fire unge menn jogger forbi, tre av dem med barnevogn. Hva hadde Ole Høiland sagt til slikt, mon tro?

Kaffetørsten sender meg videre mot Trollvann og stua der. Den må da være åpen? Først er det flatt, så er det bratt, jeg lurer på en liten avstikker mot Lachmannsfjell og Kringlefjell - hvem kan Lachmann ha vært? - blir forstyrra av min egen telefon, og brått står jeg ved Trollvann.

Jeg kjenner at hjernen min fortsatt har litt å sysle med etter møtet med Høilands-hula, så Lachmann får ligge der med kringla si.

Matstasjonen

Jeg har erfart på tur at det ofte kommer noe godt ut av å snakke med “lokalbefolkningen”.

Ved Trollvannstua kommer jeg i prat med folk som kjenner området bedre enn meg. Et par damer anbefaler vaflene inne på kaféen, og det kribler i meg for andre gang i dag.

Og når jeg spør dem om det er noe de kan anbefale meg å svinge innom før jeg finner veien ned til sivilisasjonen, svarer den ene av dem at jeg lett kan finne “Haralds bolig” nedi bakken på vei mot Tonsenhagen.

Jeg skvetter til litt. Det lyder kjent, og så forteller dama kort om mannen som holdt ut lengst av alle eneboere i småhytter i denne delen av Oslomarka. Jeg husker at jeg har lest om denne mannen tidligere, og dama bekrefter at han har fått litt omtale. Da kribler det for tredje gang.

Jeg svelger unna kaffe og vaffel og kjenner etter om jeg har greid å fordøye Høiland-historien.

Noe usikker på svaret går jeg deretter opp den slake alpinbakken, svinger opp gjennom skogen på høyresida og kommer fram til Grefsenkollen. Utsikten mot Oslo og fjorden er formidabel, og jeg bestemmer meg for å ta en pause her også.

Her blir jeg sittende å lure på hvor mange vafler man kunne fått for 64000 spesidaler i 1836, men før jeg får tenkt den tanken ferdig suser et menneske hengende i en skjerm forbi høyt på himmelen.

Ettermiddagssola varmer og setter meg på en idé som kjennes fornuftig: Når jeg etter hvert skal fortelle om denne turen, vil jeg bryte opp historien.

Jeg føler meg sikker på at det jeg snart skal få oppleve når jeg legger kursen inn i skogen igjen, er en historie verdt en artikkel for seg selv.

EKSTRATIPS 1: Om du ikke greier å vente, klarer du sikkert å finne “Haralds bolig” selv. Den er litt bortgjemt, men ligger ikke så langt unna Grefsenkollen.

EKSTRATIPS 2: Legg returen om Isdammen som har en interessant historie.

(Følg med på bloggen her søndag 18.oktober. Da takker jeg for besøket i “Haralds bolig”.)