Du kan godt skynde deg forbi kalvene på vei til Steget i Hemsedal. Men har du barn med i følget, bør du stoppe og hilse på dem på veg ned igjen.

• I forkant av hver helg vil jeg fortelle om en tur det går an å ta til fots. Det kan bli korte forslag og lange forslag, noen humpete og noen flate. Poenget er at vi kommer oss på beina og går.

Det er torsdag ettermiddag og jeg sitter på kafeen til Hemsedal Flatbrødbakeri på Tuv. Dama bak disken har sjenka meg kaffe og stekt ei svele til meg. På asjetten har jeg plussa på to bakelsbiter; det skal være nok å tygge på mellom måltidene.

Jeg tar en svelebit og en slurk av koppen, og sanseapparatet trykker på en minneknapp i hjernen: Jeg tenker tilbake på mandag da jeg og kusina mi tok turen til Steget.

Fin oppvarming

Dette er en tur for den som ikke vil slite seg helt ut. Vi har valgt Steget-turen litt fordi den kan starte helt nede i Hemsedal sentrum, litt fordi det ikke er så langt dit, og litt fordi vi var redd for at tåka ville ødelegge for utsikt på turer høyere opp i fjellet.

Vi parkerer gratis ved Skogstad Hotell og følger skiltinga mot Steget oppover Kyrkjebønsvegen.

Istedenfor å kjøre helt opp til Kyrkjebøn, syns vi det er okay å varme opp litt på asfalt slik at turen under tåketaket ikke skal bli for kort. Dessuten gjør det ingenting å betrakte hus, hekker og severdigheter på veien.

Første pustepause tar vi ved tomta der Hemsedal stavkirke en gang stod rett nord for Stupulhaugen. Kirka ble trolig oppført i perioden 1207–1224 og var av samme type som den man finner noen mil unna i Borgund i Lærdal.

"Ved Kgl. resolusjon av 25. mai 1878 ble det bestemt at det skulle bygges ny kirke i Hemsedal. Den nye kirken ble innviet onsdag 7. juni 1882. Men søndag den 9. juli var kirken ennå ikke ferdig malt innvendig. På denne datoen ble det derfor for siste gang holdt gudstjeneste i den gamle stavkirken, før den ble revet utpå høstparten samme året. Materialene etter stavkirken ble lagt i lunner og solgt på auksjon. Stavene i midtrommet ble bl.a. brukt til åkerruller", heter det på Wikipedia.

Jeg dveler litt ved dette, for samme kilde forteller videre: "I 1962 foretok Riksantikvaren en befaring av den gamle kirketuften for å utrede en arkeologisk utgravning. Stavkirkens grunnmur ble avdekket året etter under ledelse av arkitekt Håkon Christie. Hensikten var å få tuften undersøkt og konservert for ettertiden. Foruten rester av menneskebein, smidd spiker, knust vindusglass, tjæreklumper og trekull ble det gjort flere verdifulle funn. Funnene omfattet blant annet omkring 250 mynter, de fleste fra tiden før 1500 og noen fra Håkon Håkonssons tid (1217–1263), ei sprette av bronse, en pilspiss av dalapiltypen, knapper og deler av søljer."

I tillegg fant man den verdifulle signetringen etter biskop Henrik av Stavanger: "Selve seglet var ovalformet og spisset i begge ender. Det målte 51 x 82 mm. Toppen var bøyd bakover, slik at signetet kunne henges i et kjede eller en lærrem. Fasetten, som hadde inskripsjonen «Sigillum Henrici» på den ene siden, var ca. 5 mm bred. Inskripsjonen på den andre siden lot seg ikke tolke. Selve seglet forestiller en sittende biskop med stav og mitra, alt i en svært forenklet i form. Under utgravningene i 1963 ble det også avdekket spor etter en tidligere stolpekirke på tuften," heter det på Wikipedia.

Nok å tygge på

"Menneskebein, smidd spiker, knust vindusglass..." - jeg kjenner at jeg har fått en tilstrekkelig dose historie å tygge på.

Idet vi svinger opp forbi de velholdte byggene på gården ved Kyrkjebøn holder Solveig så høy fart at det bare er så vidt jeg kan skimte kyr bak et gjerde. Jeg får heller hilse på dem når vi kommer nedover igjen.

Ved grustaket oppi bakken står flere bilder parkert, og her begynner selve stien på en gammal traktorvei.

Etter noen minutter tar vi igjen en gruppe med flere småbarnsfamilier som holder stø kurs mot samme mål som oss. Jeg kjenner igjen ett av barna fra en tur til Karisetberget dagen før, for han har hvitt skjelettmønster på den svarte genseren sin.

"Menneskebein", tenker jeg for meg selv. Men møtet fører til litt vitsing og latter om Halloween-kostymer før vi passerer flokken og får et lite forsprang.

Middels krevende

I Topp 20-heftet til Destinasjon Hemsedal står turen til Steget markert som "middels" på krevende-skalaen. Den er godt egna også for barn, og den bratteste delen er unnagjort ved stiskillet nær Kyrkjebønstølatn.

Her kan de som ønsker en større utfordring skritte videre mot fjelltoppen Kyrkjebønnøse, men vi svinger til venstre og nyter den fine utsikten mot fjella på sørsida av dalen.

Framme ved Steget på 920 m.o.h. skimter vi vannfallet i den vakre Haugsbekken et stykke nedenfor oss og kontaterer at vi har lagt cirka 300 høydemeter under oss og vel tre kilometer bak oss i løpet av en times tid.

Fort nedover

Etter en liten vann- og bananrast snur Solveig og jeg nesa den veien vi kom og blir fort enige om at en tur ikke trenger å være lengre enn dette så lenge returen også byr beina på litt styrketrening i nedoverkneikene.

Vi langer ut, nyter tåke og fjell i skjønn forening, kikker litt ned i vannmassene i Trøimsåne ovafor grustaket.

Så skjærer jeg ut av veien for å hilse på kalvene bak gjerdet. Og maken til fotogen gjeng skal du trolig lete lenge etter!

Intetanende om at de minner meg litt om barna vi nettopp har truffet, stiller de seg opp og rekker tunge til meg.

Jeg drar på smilebåndet, fyker forbi stavkirketuftene, og tar ikke kusina mi igjen før jeg er helt nede i bygda. Der vanker det svele, kaffe, smilende folk på nabobordene, noen solstråler i øynene og tungtransport i ørene ved Elmas kafé og handel.

Kusina mi slenger like godt beina på ute bordet. “Menneskebein”, tenker jeg igjen.

Hemsedal har liksom alt på ei fjøl for den som har et par timer å bruke i sentrumsområdet.

Og smaken av kaffe og svele vil sitte sterkt igjen når tankene har tygd ferdig opplysningene fra stavkirketomta, i alle fall i et stort barn som meg.

EKSTRATIPS 1: Vent med å ta på ulltrøya til du tar deg en lang pause!

EKSTRATIPS 2: Smil til barn du møter på stien, så smiler mødrene tilbake til deg!