Kjære alle dere som gir meg hjelp på veien slik at jeg får “WALK - the world at our feet” på beina. Tusen takk skal dere ha.

• POSTKORT: Når ei uke går mot slutten, vil jeg takke for noe som har vært godt og for at jeg har gått.

Det er tidlig fredag formiddag og jeg har nettopp snakka med Katja Johanne Pihl på telefonen. Hun fortalte at hun var ute og gikk til et møte noen kilometer fra boligen sin. Ja, hun la faktisk til at hun var blitt litt inspirert av WALK-nettsida mi. Så istedenfor å bruke bilen til møtet, valgte hun å gå.

Jeg har flere gjøremål på programmet i kontorkroken min, men jeg vil også ut for å gå litt, slik som Katja - jeg trenger en energigivende luftetur før lange timer foran skjermen. Derfor tar jeg nå på meg joggeskoa, låser meg ut, og følger etter kameraet mitt bort mot Sørlimyra.

Verdens kuleste designer

På vei opp gjennom skogen bak høyblokkene - skyskraperne - på Bøler tenker jeg over hvor heldig jeg er som skal arrangere ei fotoutstilling på Galleri Kunstgress i Oslo tre dager midt i november, og Katja hjelper meg med redigering av noen av bildene.

Hun har vært en viktig person for meg de siste par månedene. Hun er grafisk designer, fotograf og en svært omgjengelig og fleksibel samarbeidspartner for meg og “WALK - the world at our feet”. Hadde det ikke vært for Katja, hadde jeg sikkert fomla med å lage nettsider, visittkort og fine bilder fremdeles. Hun har gjort en flott jobb med alt dette.

(Teksten fortsetter under.)

Verdens dyktigste tranebærplukkere

Katja er minst like glad i skogen og naturen som det jeg er, og så driver hun og søstera Sara Linnéa Pihl et nettsted med blogg, gallerier og turarrangement under navnet “Søstrene Pihl, De yngre” (http://xn--sstrenepihl-ggb.no/). De er muntre og informative i stilen, noe jeg tror de fikser så fint fordi de er seg selv.

Inspirerende damer er de i alle fall, og jeg er glad for at jeg nærmest snubla over dem under tranebærplukking da frosten gjorde Sørlimyra gangbar vinteren 2017.

(Teksten fortsetter under.)

Verdens vennligste jordbærsted

I dag er det høstfargene som preger skogen idet jeg passerer utfartsparkeringa ved Haraløkka og går inn mot myra.

I et tidligere POSTKORT har jeg omtalt Fjellstadputten, som er et av mine jordbærsteder, altså et sted der jeg henter energi og stillhet.

Sørlimyra sørvest i Nøklevann er også et slikt sted. Jeg bruker drøyt ti minutter til fots hjemmefra til neset som stikker ut nord i området.

Dette er stedet jeg besøker oftest når jeg ikke ønsker å gå så langt. Her setter jeg meg takknemlig ned med utsikt sørover - her er det vakkert uansett vær og årstid, syns jeg. Også i dag.

Ved Sørlimyra har mange brikker falt på plass i hodet mitt. Her har et ukjent antall fugler og flere medlemmer av en beverfamilie gitt meg nødvendig tankeflukt. Her har grubling utvikla seg til refleksjoner, og til handling.

(Teksten fortsetter under.)

Verdens beste barn

Jeg løfter kameraet og sikter meg inn på en liten trefamilie på andre sida av myra.

Den siste tida har jeg også hatt mange samtaler om prosjektet mitt med barna mine.

Synnøve og jeg har gått turer i skogen og til byen, og vi har snakka sammen ved matbordet og på korte kveldsturer. Hun er en vakker og omsorgsfull datter, som sier hva hun mener på en mild og oppmuntrende måte, uansett. Slikt hjelper når jeg er i tvil. Og så er hun flink til å dele klemmer.

I august besøkte jeg Bendik i København. Vi hadde lange samtaler mens vi gitt rundt i gatene eller satt på kafeer. Og hjemme i leiligheten hans hjalp han meg tålmodig med å kjøpe domenenavn og slikt som kan skremme en voksen far langt til skogs.

Oppholdet i København var med på å gi “WALK - the world at our feet” den siste poleringa før lanseringa i begynnelsen av september.

Det hjelper fint å ha en sønn som er god med ord og som har et reflektert hode og et like stort hjerte som søstera si.

(Teksten fortsetter under.)

Verdens viktigste coach

Den siste tida har jeg også hatt æren av å samtale jevnlig med Odd Robert. Vi har funnet ut at han er coachen min, ikke veilederen og heller ikke mentoren, for han har etter eget sigende lite peiling på mediebransjen.

Odd Robert er en erfaren menneskekjenner, så han kan gi meg de puffene jeg trenger til å komme meg et skritt videre i livet. Han forstår hvor viktig det er for meg å gå - og å formidle det jeg opplever når jeg går.

Han sier han er imponert over hva jeg har fått til etter bare noen måneder med forarbeid, og han er ivrig på at jeg skal invitere folk fra den portugisiske ambassaden til utstillinga mi på Galleri Kunstgress i november.

(Teksten fortsetter under.)

Den siste biten av mot

Jeg reiser meg og kaster et siste blikk utover Sørlimyra før jeg rusler tilbake til Bøler. Jeg kjenner at jeg finner styrke i at Odd Robert har tro på at Portugal-bildene mine på en eller annen måte skal falle i smak, for han har ikke sett så mange av dem ennå.

I løpet av en ukes tid skal jeg finne det jeg trenger for å kontakte ambassaden. Jeg må bare ha meg et par turer til bort til Sørlimyra først, for å strekke meg opp mot det blå.

For det er nok der oppe den siste biten av mot ligger.

Tusen takk til alle som hjelper til. Sammen kan vi skrape litt i himmelen.