• I forkant av hver helg vil jeg fortelle om en tur det går an å ta til fots. Det kan bli korte forslag og lange forslag, noen humpete og noen flate. Poenget er at vi kommer oss på beina og går.

Ingenting er som et lunt ostesmørbrød med sopp i høstmørket. Men først må du ta beina fatt og hente godsakene på skogsbunnen. Bli med, så får du et tips eller to!

Når man bor et steinsopp-kast unna skogkanten på Bøler, er det fristende å legge soppturen i nærområdet. Ulempen er at mange andre tenker likt, og dermed kan det være langt mellom godsakene i områdene nærmest sivilisasjonen.

Så denne septembersøndagen suser jeg på to hjul forbi fotfolket som beveger seg på grusveien sør for Nøklevann. Målet mitt for sykkelturen er Skyttenbrua, ca. fem kilometer sørøst for Rustadsaga, og derfra vil jeg gå til fots.

Tidligere skogsturer i høst har gitt meg litt sopp innimellom all vandringa. Men når jeg i dag har gjort soppen til hovedingrediens i turplanene, er jeg forberedt på at det tørre været vi har hatt i Oslo-området de siste ukene kan ha klussa det hele litt til. Steinsoppen er jeg ikke så trygg på, men traktkantarell og den gule kantarellen kjenner jeg godt.

Inn i naturkatedralen

Jeg lener sykkelen til et tre og nyter utsikten over Sør-Elvåga. Noen fugler driver og dykker opp og ned et stykke unna, og sola varmer allerede. Uret viser 10.30 og det er ikke annet å høre enn min egen pust, men den får brått en konkurrent i idet kirkeklokkene begynner å slå.

Østmarkskapellets gudstjenester pleier ikke begynne før 12, så det må være brisen fra nord som tar med seg lyden helt fra Ellingsrudområdet.

Alternativt er det en påminning om at jeg straks trår inn i et slags naturlig himmelrike. Jeg tar to skritt opp fra grusveien i retning Fingerbølmyrene i sørvest; en svettedråpe som har samla seg under nesetippen min, slipper taket og blander seg i et lydløst "pling" med morgendugg på tyttebærlyng der nede i underskogen. Kirkeklokkene forsvinner, og naturen suger meg inn.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Krøllete

Jeg kommer ikke langt før jeg stopper igjen. Etter cirka 42 meter oppdager jeg de første traktkantarellene. De strekker seg i små klynger godt opp fra mose og lav mellom lyngkvastene. Mange er det ikke, men nok til at jeg bøyer meg ned og vipper dem opp.

Med det karakteristiske hullet i toppen av hatten, den knudrete formen og den krøllete ribbestrukturen under hatten er de egentlig ikke til å ta feil av. Jeg har kontrollert dem både i bøker og på internett - ja, den første gangen jeg mente det var traktkantarell jeg hadde funnet, fikk jeg det verifisert av kokkekyndige mennesker bak ferskvaredisken på nærmeste matbutikk. Så jeg er sjelden i tvil når det gjelder traktkantarell.

Jeg børster av rusk og rask og knekker vekk nederste del av stilken på herlighetene etter at jeg har foreviga dem med kameraet. Deretter slipper jeg dem ned i soppnettet.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Selskapsfluer

Idet jeg bøyer meg ned mot dagens andre klynge med traktkantarell kommer skogens vikarierende konge durende forbi det høyre øre mitt og lander på overarmen min. Jeg tar knipetak rundt hjortelusflua og hiver den vekk, vel vitende om at det ikke blir den første.

Jeg har ikke tall på hvor mange fluer jeg har plukka ut av nakkehåra mine i dusjen etter skogsturer. Og selv om jeg aldri har kjent kløe etter nærkontakt, sørger jeg for å bruke langbukser og lange ermer på soppturer, i tillegg til hodeplagg.

Så snubler jeg videre over halvspiste grankongler og mjuke nedfallsstammer mens jeg går etter trillende fuglekvitter oppe i bakken.

En silhuett med vinger fyker mellom tretoppene og forsvinner, og nesa mi sender signal til beina om å ta av fra tråkket og skritte inn i en liten kløftedal bak ei rotvelte.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Ribber under hatten

Jeg bryter meg forbi kvist mens hjortelusfluene spiller i kor for meg. De treffer meg, jeg kniper dem vekk, de angriper igjen, jeg svarer med lyden av hjort. Og så skimter jeg dem, de små gule.

(Teksten fortsetter under bildet.)

En liten bukett med kantarell har ikke rukket å presse seg helt opp gjennom det grønne, mjuke underlaget skosålene mine presser ned for hvert skritt. Men en liten åpning er det blitt, så jeg vipper dem ut, børster dem og kutter av stilkendene.

Det er med den gule kantarellen som med traktkantarellen at det er få andre å forveksle den med. Den gule har en enda strammere ribbestruktur under hatten, en struktur som skal ebbe ut nedover stilken. Den eggegule fargen og den ofte blomsterlignende formen er også karakteristisk.

Ovenfra kan konvekse kantarellhatter riktignok forveksles med andre sopphatter, men er du usikker vipper du bare soppen opp uten å ta direkte på den før du sjekker strukturen under hatten. Det kan også gå an å knekke eller skjære soppen for å få fram litt duft. Den gule kantarellen lukter fruktig og krydra, og fruktkjøttet er nesten hvitt inni.

(Teksten fortsetter under bildet.)

I det fuktigste laget

Så lar jeg noen av de eldste og yngste soppene stå igjen i området etter at jeg har grovrensa fangsten min på stedet. Sporer fra rensing og eldre sopp bedrer mulighetene for ny sopp neste år, og yngre sopper kan andre ha glede av om en uke eller to.

Om ikke tørke hemmer veksten, vil traktkantareller kunne poppe opp nesten like hyppig som blåbær. Den gule kantarellen opplever jeg som mer lunefull. I Østmarka har jeg erfart at jeg finner den lettest i mose- og lavbunn i midtbeltet på kollesider, i overgangen mellom mørkere skog og mer glisne furuhøyder med fuktig mose i utforbakkene.

Sopplegemet som ligger skjult under bakken, kan strekke seg over et stort område. Derfor er det smart - når man har funnet noen kantareller - å se seg om i nærområdet, så finner man kanskje flere.

(Teksten fortsetter under bildet.)

En liten kapitulasjon

Jeg kommer over et lite område til med gul kantarell og plukker noen med meg. Så vrenger jeg av meg den langermede trøya, drar den som ei børste over ryggen, vifter vekk fluer i underarmshåra og ber dem posere på trøya. Men da er de ikke så samarbeidsvillige lenger. Det ender med at jeg må strekke fram en åpen hånd og invitere til nærkontakt igjen. Og da poserer de.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Etterpå er jeg vel egentlig litt lei alle fluene, og skogen byr ikke på himmelske mengder av sopp i dag. Så jeg klatrer opp på den navnløse toppen som ifølge kartet stikker 242 meter over havet. Noe vegetasjon er det her, men ikke mer enn at jeg ser fliker av Sør-Elvåga når jeg inntar lunsjen et lite stykke øst for toppunktet.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Siden forserer jeg den bratte østhellinga trippende i sikksakkmønster og kommer meg helt ned til vannkanten. Rester av bålplasser finner jeg flere av her, til tross for at jeg er tett på en drikkevannskilde. La oss håpe at de ansvarlige ikke har for vane å overnatte her.

Hos soppkontrollen

På vei hjemmover bremser jeg opp og legger fra meg sykkelen når jeg kommer til Rustadsaga. Her - og mange andre plasser ved inngangen til skogen - står kontrollører fra Norges sopp- og nyttevekstforbund (NSNF) og veileder sopplukkere som har vært til skogs idag.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Kontrollørene har lagt fram eksempler på både spiselige, uspiselige og giftige sopper på bordet foran seg, og interesserte kan plukke med seg brosjyrer og oppskriftshefter herfra.

Alf Sjuls Hansen og de andre bekrefter at den tørre tida vi har lagt bak oss er hovedforklaringen på at det ikke har vært så enkelt å finne mye sopp i Østmarka i det siste.

"Men dra til Nordland. Der har det vært varmt og høljregn", smiler Hansen til meg.

Trenger regnet nå

Kontrollørene og jeg er skjønt enige om at regnet som skal vare ut den inneværende uka er kjærkomment. Hansen informerer om at de som legger helgeturen inn i skogen ved Rustadsaga vil kunne få veiledning av kontrollørene også de to kommende helgene.

"Sjekk gjerne ut steinsopp-boka til Pål Karlsen, lederen i forbundet vårt", sier Hansen.

Jeg googler og finner denne omtalen av "Steinsoppen - vill av natur" fra 2014 på bokklubben.no: "Dette er ikke en vanlig soppbok, men fortellingen om den ustyrlige og ettertraktede steinsoppen. Soppen som folk i Nord-Italia hver høst ofrer livet i forsøket på å finne. Soppen som Karl Johan XIV, konge av Sverige og Norge, løftet fram og knyttet navnet sitt til for alltid. Soppen som gir fattige bønder i Kina og dropouts i USA et litt bedre liv. Soppen som romerne elsket og som er blitt til en viktig del av den italienske identiteten."

Før du dør

Ingen har greid å temme og dyrke steinsoppen, og jeg konkluderer meg at denne lekkerbiskenen må inn i læringsplanen mer halvhjerta enn den har vært der til nå.

Hansen trekker på smilebåndet igjen før han legger til: "Karlsen har forresten gitt ut en annen bok også, nå i år."

Boka han sikter til er Karlsens og Tommy Østhagens "SpiSopp. 200 sopper du må smake før du dør". Om det er noe spesielt med den siste av de 200, sier Hansen ingenting om.

Men han føyer villig til at det aldri har skjedd at han har stått på soppkontroll en hel dag uten å få spørsmål om fleinsopp.

Kanskje det er den siste i SpiSopp-boka? Det er så jeg hører kirkeklokkene igjen.

—-

EKSTRATIPS 1: Sopper med brune skiver under hatten er sjelden matsopper.

EKSTRATIPS 2: Sorter soppen i to ulike bokser mens du er i skogen; matsopp du er sikker på i én boks, sopp du vil lære noe om i en annen.