Bendik ligner på meg. Men det er avstanden mellom oss som er mest interessant, for i dette rommet finner kjærligheten sin plass.

• Innimellom byr jeg på BLEKK - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst der ordene bærer historien noe mer enn det bildene gjør.

1996

Jeg husker en babygutt i ei vogn foran meg, en lysvåken gutt grytidlig om morgenen, på vei ut til enden av Nordnes. Han hadde lyse krøller, han rullet på gulvet fra vegg til vegg i den gamle bergensleiligheten, og når vi lekte brukte han nesa mi som tåtesmokk ved anledning.

2001

Jeg husker en førskolegutt, en aktiv eventyrforteller på tur til Ole Brumm-grotta i kollen bak huset vårt på Hegrenesåsen. Han hadde sin egen tidsmaskin som jeg hadde snekra til ham i skogkanten, og av og til tok han seg en tur med maskina for å rydde opp i verden. Det hendte han spurte om lov til å få en hund.

2007

Jeg husker en skolegutt som i mange år hadde utsikt mot Tindefjellet fra leksepulten sin. Da tida i Jølster så ut til å nærme seg slutten, trakk han meg med opp dit. Det var langt, det var bratt, og gutten hadde flere kilogram å dra på enn tidligere. Noen av dem rant av ham denne dagen, og han jubla da vi nådde toppen.

2013

Jeg husker en tenåring som lagde musikk. Det ene konseptalbumet etter det andre ble skrevet ned på papir, og bandet hans sleit med å få tak på alt. Men bassgitaren lød bra, og stemmen hans også. Et liv på scenen lokka i det fjerne. I mellomtida skulle han bare innom musikklinja på Sandane i noen år.

2017

Jeg husker en ungdom som kom for å bo hos meg i Oslo. Her tjente han penger til en Asia-tur, og brått var han borte i månedsvis. Deretter dro vi sammen til Nord-Norge, med tog, båt og haiketommel. Under midnattssola lå vi i strandkanten til langt på natt og samtalte om livet, døden og den blå horisonten.

2021

Jeg husker en mann som pendla mellom Tromsø, København, Oslo og Jølster, en forfatter- og litteraturstudent med kjæreste, hund og leilighet på Østerbro. Jeg besøkte han i august 2020, og da var det sju måneder siden sist vi møttes.

Så gikk det enda et år før vi kunne stå ansikt til ansikt:

Det er august 2021. Bendik og mopsen Ruth rusler foran meg på stier i Østmarka - innom Fjelstadputten, sørover i Trolldalen, bortom Dryppet, opp til Fugleleiken og videre over Skullerudåsen til restene etter Korpås-Olsens bosted. Ved Skraperudtjern sørger sønnen min for at hunden hans får kjøle seg ned.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Kjærlighetens blues

Jeg husker noe jeg leste i Rebecca Solnits bok A field guide to getting lost. Her siterer hun Simone Weil som skrev følgende til en venn på et annet kontinent: “Let us love the distance, which is thoroughly woven with friendship, since those who do not love each other are not separated.”

Solnit skriver videre: “For Weil, love is the atmosphere that fills and colors the distance between herself and her friend. Even when that friend arrives on the doorstep, something remains impossibly remote: when you step forward to embrace them your arms are wrapped around mystery, around the unknowable, around that which cannot be possessed. The far seeps in even to the nearest. After all we hardly know our own depths.”

Fortsett framover, Bendik, inn i det blå!

Jeg er rett bak deg.