WALK

View Original

Omvei til Helvete, del 4: Dyp

Harald Bratland Carlsen

Brødrene Bratland la i forrige uke sine bravader til fjellheimen. Og det gikk jo til Helvete til slutt - heldigvis, for der et det jammen fint.

  • Med ujevne mellomrom byr jeg på BLEKK I BEVEGELSE - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst som kan leses som en vandrebeskrivelse, som et turtips eller i beste fall som en vakker endringsinspirasjon.

Broren min og jeg står nedi ei dyp jettegryte i Espedalen og lurer på om det går an å komme nærmere Helvete. Det kjennes ikke slik nå.

Men hvordan i all verden havna vi her, vi som hadde vært nærmest i Himmelen bare tre dager tidligere, oppe på Valdresflye?

Til Dalseter

“Helvete”, sa broren min før han la til: “Det kan vi jo besøke”.

Vi hadde svelget unna en standardfrokost på Skjåk Turistheim hvor vi landa etter avreisen fra Stryn dagen før; vi hadde hilst på Elvis, troll og elger i treverk ved melkerampa på Sjoa; og nå satt vi på Dalseter Fjellhotell i Espedalen og så utover et tåkehav mens vi spiste is.

Allerede ved Sjoa hadde vi blitt lei av å kjøre Gudbrandsdalen mot Mjøsa, så Henning foreslo at vi kunne snike oss vestover, opp langs Vinstra mot Skåbu - og videre til Dalseter der han har hatt mange ferieopphold sammen med kone og barn.

Dette ga ham mulighet til å peke i mange retninger der han hatt vært på sykkelturer, og siden han er på fornavn med betjeninga ved Dalseter, fikk vi en trivelig gjensynsprat i en ellers rolig hotellresepsjon inni det som må være Norges største mursteinshotell på 850 meters høyde.

Fjellrekker

Isen smakte godt, men den beste utsikten Dalseter kunne by på denne formiddagen, hang i ramme i en av trappeoppgangene. En gang i tida hadde noen klatra opp på fjelltoppen Ruten (1517 m.o.h.) øst for Dalseter og tatt et gedigent panoramabilde vestover mot Sikkilsdalen og Jotunheimen.

En rekke topper var navngitt, fra Torfinnstindane ved Bygdin i sør og nordover forbi Glittertind, og i tillegg til høyden på toppene var det notert på bildet hvor langt unna de var fotografen i luftlinje.

For en som liker både fjell, tall og fotografi, gir bildefunn som dette ståpels av det trivelige slaget. Jeg fikk lyst til å rappe det med meg, siden vi uansett så ut til å være på vei til Helvete, men stueveggen min er - i likhet med Skodaen til broren min - ikke lang nok til slikt.

Døden på holmen

Henning fortale om Helvete som skulle befinne seg lenger sør i dalen. Han mente å huske at han hadde vært der bare én gang - for flere år siden - og at det var snakk om store dyp. Og at det kunne bli bratt å komme seg ned til Helvete, var det visst ingen tvil om.

Men på veien til Helvete hadde broren min først noe på lur. Ved Espedalen fjellhotell sør for Breisjøen kjørte vi bort til fjellkirka og gikk over ei bru nord i Espedalsvatnet.

Og på ei stor metallplate kunne vi lese navnet på folk tilknytta det gamle nikkelverket på stedet. Etter sin død i siste halvdel av 1800-tallet var de blitt gravlagt her ute på Gravholmen.

Langvegg

Vi var kommet til Himmelen igjen, på sett og vis, for i lyngen på Gravholmen står det støtter i stein og metall med navn, fødselsdatoer og dødsdatoer. Flere dusin av dem titta fram mellom lyng og mose.

Pauline Langveggs trekors har stått på Gravholmen siden året før broren min ble født, og hun var født samme år som morfaren vår, Alf Bratland. Han drev byggefirma, og jeg tipper han fikk satt opp mange lange vegger før han vandra over til den andre sida i 1980.

Idet vi forlot Gravholmen søkte jeg opp et kart over området på telefonen min og fant ut at Langvegg selvsagt er et gårdsnavn like ved.

Ekte skigard

For liksom å kunne holde Helvete på avstand en liten stund til, svingte vi innom Strand Fjellstue der småfe gikk ute på tunet. Henning fikk som vanlig nærkontakt med en av de med horn, mens hesten og eselet måtte nøye seg med avstandsbetraktning.

Etter en rusletur kunne vi slå fast at plassen virker trivelig for småbarnsfamilier, men gårdens største juvel må uansett være skigarden bakom hovedhuset.

Den er så gjennomført at den sikkert varer evig.

Ned i dypet

Det er mye som kan sies om Helvete.

Den utgaven som ligger rett sør for Espedalsvatnet har blitt til en naturpark med gjerde rundt, og vil du inn i Helvete Naturpark koster det 90 kroner.

Jettegrytene du finner her, er Nord-Europas største, og de ble til ved slutten av siste istid. En stor breelv rant den gangen ned gjennom Espedalen og Gausdal og ut i Mjøsa, om lag åtte kilometer sør for dagens Lillehammer, og det var denne elva - med alt den dro med seg av løsmasser - som skapte Helvete.

Elva, som fikk navnet Vinstra, fordi den hadde sitt utspring i Vinstre, trengte seg for om lag 9000 år siden gjennom en morenerygg ved Skåbu og fikk nytt hovedløp ned mot Gudbrandsdalen. Og så ble jettegrytene synlige for folk her 22 kilometer lenger sør. I dag renner Espedalsvatnet ut i nord. (Mer om den geologiske historien kan du lese på et bilde nederst i teksten).

Helvete-navnet kommer trolig fra bergverkstida i området. De dype jettegrytene gjorde det vanskelig for folk å krysse det gamle elveløpet med smått og stort.

Omveien til Helvete

I løpet av en time rekker broren min og jeg både å lese oss opp på historien til Helvete, klatre ned 40 meter til bunnen av de 12-15 jettegrytene, og svinse rundt nede i dypet. De breieste grytene har en diameter på 20 meter, så her er det plass til en svingom både for de med og de uten hover og horn.

Men vi klatrer opp igjen. Helvete er jo tross alt ikke noe blivende sted.

Dessuten er det en ring som er sluttet. Gjennom sine bravader i fire dager har Brødrene Bratland nemlig vist hvordan man kan ta en “Omvei til Helvete”.

For startet ikke hele denne reiseberetningen fire dager tidligere ved Valdresflye og Bygdin? Jo, det gjorde den. Og hvor har Vinstra sin opprinnelse, elva som tidligere grov ut Helvete? Jo, i innsjøen Vinstre, et steinkast unna Bygdin.

Det skulle vi jo ha tenkt på der oppe, nær Himmelen, at vi bare kunne padla av sted på snarveien. Helvete heller!

Det kan bli mykkje meir hælvete av å be einn å bainnes.

- Arthur Arntzen -