Han visste det kanskje innerst inne - yngstebror Bratland - der han rallet rundt nord i Østmarka, over eng og mo med furutrær, at han skulle finne fram til en helt spesiell nasjonaldagsstemning.

• Innimellom inviterer jeg til BEVEGELSE - en vandrebeskrivelse, et turtips eller en vakker endringsinspirasjon. Ta det som du selv vil, og husk at om du lar deg inspirere til vandring så er noe av moroa å finne ut av det som ikke er nevnt her.

Konseptet er enkelt når et nytt kapittel i den endeløse historien om Brødrene Bratlands Bravader skal skrives: Finn en plass på kartet! Planlegg minimalt! Pakk med kamera, mat og drikke - og ta løs sammen med broren din!

Slik var det også denne gangen, den første søndagen i mai, da vi satte kursen mot noen godt skjulte turorienteringsposter i Romerike-delen av Østmarka. Hvordan skulle det gå? Det begynte så rolig og edruelig.

Det du ser på bildene er én ting, det som står på linjene er - rett som det er - en helt annen. Bli med på tur!

Plankeslitet

Det var en gang en mann som hadde satt kjerra si på vent rett borte ved idrettsanlegget til Løvenstad fotballklubb. Han hadde rusta seg for en skogsvandring i grensestrøka mellom Rælingen og Lørenskog, og han så ikke bort fra at han i pur orienteringsglede kunne komme til å skjene bort fra grusveier og stier både en og to og tre ganger.

Han rusla bort til skogkanten der Sandbekkstua, Rælingens eldste hus, hadde stått i mer enn 300 år. Her hilste han intetanende på “Regnbuen og noen planker” av Marek Sobocinski - og av Kristian Blystads skulptur “Hest med mulepose” lærte han at plankekjørere med hest før i tida pleide å samle seg i den gamle stua, til et glass eller to eller tre.

“Festlig”, sa mannen til seg selv, avholdsmann som han var. Så trakk han smilende på skuldrene, sjekka for sikkerhets skyld at stuedøra var stengt - slik at ingen slapp inn eller ut - putta lærdommen inn under topplokket, og labba innover i skogen mot Åmotdammen, forbi hvitstammet bjørk og andre vekster.

Frigjøringa

Han hadde ikke kommet langt før han fikk andre ting å tenke på. For mellom åsene nordvest for Åmotdammen lå ei av skogens Milorg-huler som ble brukt til å skjule våpen under andre verdenskrig.

Denne hula var så liten og mørk at mannen nøyde seg med å bli på utsida for å lese historien om våpenslippet fra allierte fly tidlig i 1945. Den går slik:

“Milorg-gruppe 121 besto av folk fra Strømmen og Rælingen. Ved slippet bisto også folk fra Milorg i Lørenskog og Lillestrøm. De valgte Kåterudmåsan i Enebakk for å komme lengst mulig unna tyske luftvernstillinger på Kjeller og på Ekeberg i Oslo. Våpnene måtte fraktes mer enn 15 kilometer på råtten snø gjennom skogen. De brukte to netter og måtte være på jobb igjen kl 7 om morgenen”.

Mannen retta seg opp, tenkte på året i siviltjenste, funderte litt på ski og truger og fredsduer, putta ny lærdom inn under topplokket - og så traska han videre sørover uten å følge traseen fra 1945.

“Fargerikt”, sa mannen til seg selv. Han nøt utsikten over mot Hovelsrudtangen, gjetta på hvor lang en stubb er, og lurte litt på hvor sløve sage-ideer stiryddere kan være utstyrt med uten å føle seg unyttige.

Utover Norges land

Så hvit som det hvite var Åmotdammen. Mannen svingte over på rød skiløypetrasé, passerte Blåtjern på vestsida, og i rene korpsmarsjtakten gikk han løs på li og fjell - og gikk snorrett opp og over Skolemesteren.

“Forunderlig”, tenkte mannen med seg selv, uten helt å forstå hvordan en ås kunne få et slikt navn. Ferdig som han var med egen lærergjerning - og rektor hadde han jo aldri blitt - svingte han nesten litt rampete av stien, ned i Isdalen, tok en usving rundt ei myr og kløyv opp på Dunderen-massivet. Ikke så mye som et komma å putte inn under topplokket.

Da han nådde Skarpdunderen på 359 moh., var han varm som en gryende forsommerdag. Så han fant seg en sitteplass, nappa freidig opp lua så den hvitlugga panna hans kunne kjøle seg ned, og lufta leggene såpass at gjenskinnet av det norske flagg kunne synes helt bort til Grefsenkollen, Tryvannshøgda og Holmenkollen - ja, nesten helt til Studenterlunden.

“Nuvel”, kremta mannen og fant fram mat og drikke fra skreppa si.

Nå hører det med til historien at Skarpdunderen og resten av Dunderen synes å være en slags villmark uten stier (og Brødrene Bratland har tidligere bare gått i ring rundt dette høydepartiet, på god avstand).

Og lekkert er jo det.

Men selv for folk med kompass i hodet kan himmelretning og landskapsformasjoner av og til komme ut av proporsjoner.

Dunder og brak

Mett i magen, frisk i sinnet og med øyne så blå som fiolen reiste mannen seg for å vandre videre nedover sørhellinga på Dunderen.

Brått fikk han øye på noe innunder et granskjørt. Var det fjorårsbark? Var det flagget som vaier i vind? Eller var det rett og slett forklaringa på Dunderen-navnet?

Mannen trakk fram ei slapp lefse av en champagneflaske av den sorten som stiger til himmelen som tusen gledesbål - før den fyker til skogs og eksploderer mellom åser og koller i trefarget drakt.

Så stakk han snuta si forsiktig inn i hele stasen og tok et skikkelig magadrag - og da var det gjort!

Kaskader av blåklokker på rekke og rad dundra og braka i hodet på mannen og han forsøkte å løpe fra det hele…

I sikksakk

Etter en tidløs dupp reiste mannen seg og sjangla videre til enden av Breimåsan.

Kompassnåla i hodet hans spilte en sangtekst igjen og igjen: “Som et regnbuens tegn under skyen, skal det evig i fremtiden stå. Som et regnbuens tegn under skyen, skal det evig i fremtiden stå…”

Det var som om en baunebrann hadde tatt bolig i ham, og som ved et flammende under fant han i sikksakk fram til grusveien mellom Østmork og Putten.

Mannen vaklet sørover, peila seg inn på en smal sti, og benka seg til slutt på en stein med utsikt ut over den nordøstre delen av Mønevann.

“Føyh”, grynta mannen, og til akkompagnementet av en neve nøttemiks forsvant langsomt den lua i rødt som han hadde fått tredd over toppen noe tidligere.

Helomvending

“Kan man bli høyere på helium enn å gå seg vill i skogen”, spurte mannen seg selv. Og det var like før han skulle til å svare, selv om han innerst inne visste at det ikke fantes annet enn fjasesvar på slike spørsmål.

Han ble avbrutt av en plutselig følelse av kjøttsult. Så han reiste seg istedenfor, snudde på hælen og gikk målretta tilbake til grusveien, fulgte den til golfbanen ved Losby, og løp om kapp med en hest ved Østmork.

Og mens alle menneskene, som brått hadde dukka opp, så ut til å sette kursen mot sivilisasjonen, tok mannen av opp li og fjell igjen ved den rødmalte stua ved veien - og før han visste ordet av det, satt han på toppen av Andersen og slukket tørsten med vann fra egen flaske.

Pust på Andersen

“Fantasifullt”, gurgla mannen. Det var “Andersen” han hadde i tankene, men klok på slike tanker ble han ikke, og dårlig med plass var det under topplokket.

Etter ei havrelefse fra skreppa kasta mannen et blikk ned mellom trærne på østsida av Andersen, og der kunne han skimte isen som fremdeles så ut til å dekke det meste av Styggvann, dette lille tjernet som ligger det meste av dagen i skygge.

Så fikk han ferten av grevling - av alle ting - han glemte det stygge skyggevannet og strena videre nordover.

Fra Røyritjernet mot Østbyputten

Ved Røyritjernet stoppa mannen opp et lite minutt. Han så seg omkring, dytta en råtten hvitstammet bjørk overende, og putta hendene tilfreds i lomma.

På vei opp skrenten på østsida av myrområdet funderte han et lite sekund på om det var Andersen som hadde glemt igjen bensinkanna si bak et tre. Han hviska vekk tanken ved å sniffe litt på en blåveis. Og bare sånn for å ha vært der gikk mannen opp til den sørvestlige toppen på Tordenås og hilste på Stratos - en av flere små hytter som ligger gjemt rundt omkring i denne delen av skogen.

Mannen vendte den velholdte hytta ryggen, gikk så noen skritt vestover mot et utsiktspunkt, og kunne deretter slå fast at om han noen gang skulle få lyst på skikkelig utsikt over Lørenskog sentrum og resten av moderlandet igjen…ja, så kunne han jo bare gå hit.

Grevlingdalen

Humøret og formen til mannen var iferd med å stabilisere seg da han tusla videre inn i Grevlingdalen.

Og det kunne saktens være nødvendig, for Grevlingdalen var så krokete og humpete og full av nedfalne trær at mannen nesten måtte le. Han gjemte seg flirende bak rotvelter, han strakte hals mot høyreiste graner - og i et svakt øyeblikk, som han kjente ganske sterkt, funderte han på om det var hans egne herjinger etter ralling tidligere på dagen han nå var kommet tilbake til.

En kikk på kartet viste mannen at Dunderen bare var et par snøballkast unna, og da han i den nordøstlige enden av Grevlingdalen tråkka over eit stykke snødekt myr, forma han en snøball med hendene og kasta den så langt han kunne. Om det dundra idet snøballen traff moderlandet igjen, ville han føle seg ansvarlig for kaoset.

Men lyden uteble, og mannen ga grevlingen skylda.

Ved Rattvoll

Borte ved Østbyputtens sørvestre vik endte skisporet i sørpe og slam. Mannen tenkte et øyeblikk på at det kunne passe med et bad, men… nei-nei.

Han tusla et stykke tilbake og fant veien som leda videre nordover mot Østby over Ratvoll, og her snubla han over en skogsplass av de mer spesielle.

“Det knitrer som før over hytte og slott”, nynna mannen for seg selv der han iakttok ei hytte på hjul og mengder av rusk, rask og vedkubber rundt omkring.

Han følte seg en smule imponert over noens iver etter å skape stemning i skogen, men jaktskjulet som gjemte seg i toppen av et tårn like ved, gjorde mannen usikker på hvor lenge han kunne bli her. Sagflisa på bakken virka fersk, og mannen ville helst ikke provosere folk med våpen.

Han kasta et siste blikk på ovnsrøret på hytteveggen, hviska “to nylig tente bluss” så lavt han kunne, og så labba han videre mens han tenkte på kjøtt.

Det kommer gjerne ei tid i eventyrland der man lurer på om fjæra er blitt til litt for mange høns.

Men skitt au, nå nærmer det seg slutten, det er bare en liten sjarmøretappe igjen.

Med Østby i vest

“Se, det glitrer på ny over byen”, tenkte mannen der han sto ved Østbytajet og myste vestover. Kveldssola varma, og det var fristende for han å holde seg i åpent landskap de siste kilometrene.

Den blåmerka stien leda ham gjennom hogstområder av en dimensjon han ikke hadde sett tidligere på dagen, og det var tydelig at det var mennesker med en plan som hadde gått løs på skogen her, og ikke grevling.

Om det var noe å rope hurra for, var mannen mer i tvil om.

Plankekjøring

Ved Skihytta nær Kurland fikk mannen svaret på hvor lang en stubb kan være, i det minste en Lions-stubb, men informasjon om hvor sløve sage-ideer stiryddere kan være utstyrt med uten å føle seg unyttige, fikk han ikke.

Det samme kunne det være for mannen, for skogen var jo allikevel stort sett proppfull av trær på kryss og tvers.

”Som et regnbuens tegn under skyen, skal det evig i fremtiden stå”, jodla mannen i beste Jens Book-Jenssen stil da han svingte forbi den gamle Sandbekkstua igjen - med en ballongopplevelse av de sjeldne friskt i minnet og et par mil mer i beina enn da han passerte stua tidligere på dagen.

“Plankekjøring. Jeg kunne tatt ei mil til”, sa mannen til seg selv og kikka ned på de blå turskoa sine.

Kjøttfull avslutning

Høy på seg selv og på skogsstemning lot han så kjerra trille smakfullt nedover til nærmeste serveringssted, bestilte en durabelig festporsjon med stekte poteter til, og lot solnedgangen slippe til der i bakluka, som for anledninga tjente som benk i nesten 20 grader pluss.

“Jeg lar det runge fra gaten og torget: Er det noe jeg har en lyseblå tiltro til, er det en ekte hamburger. Du er vårt, du er vårt, gamle Norge””, mumla mannen til seg selv før han satte tennene i nasjonalretten.

Så fikk det heller være at havets bryn med fiskevær hadde glimra med sitt fravær hele dagen. Romerike hadde tross alt ikke kystlinje så vidt mannen visste.

Snipp, snapp, grevlingsnute!

To ganger tidligere i vår har Brødrene Bratlands Bravader funnet sted på Romerike. Du kan lese de to første artiklene i Romerike-trilogien her:

https://www.walktheworld.no/blogg/hvem-soser-rundt-i-hvamssen

https://www.walktheworld.no/blogg/romsterer-p-romerike