Det skal ikke mye til for å sette en hel liten verden i bevegelse. En enslig rosin er nok.

• Innimellom inviterer jeg til BEVEGELSE - en vandrebeskrivelse, et turtips eller en vakker endringsinspirasjon. Ta det som du selv vil, og husk at om du lar deg inspirere til vandring så er noe av moroa å finne ut av det som ikke er nevnt her.

Jeg må innrømme at jeg var litt på maurfotojakt her på onsdagen da jeg vandra rundt i skogområdet som rammes inn av Ulsrudvann, Lutvann, Hellerudtoppen og Trasop. I alle fall var bakhodet mitt det.

Noen dager i forveien hadde jeg snubla over en stokkmaur som slepte på en pinne…

…men møtet ble kort, og jeg bestemte meg for å oppsøke maur igjen en annen dag.

En liten nøtteblandingspause

Så var jeg altså på farten på onsdag, på en liten turorienteringsrunde i nevnte område, og det var under en liten ettermiddagspause på toppen av en kolle at noe begynte å skje.

Egentlig var jeg i dette øyeblikket ikke innstilt på å møte maur i det hele tatt - bakhodetankene hadde tatt pause - så jeg fant et insektfritt lite svaberg å plassere baken på, og det var fint å legge seg bakover i sola der.

Lunsjen var unnagjort tidligere på turen, og dette skulle bare være en liten pust i bakken med raskt energipåfyll før jeg svingte innom en siste o-post på vei hjemover. Jeg drakk litt vann og tok fram posen med nøtteblanding.

Jeg heiv innpå en liten håndfull, da en rosin spratt ned på kneet mitt og svevde videre til den landa mellom gresstuster, visne barnåler og annet rusk et stykke unna høyre støveltupp. Jeg lot den ligge, vendte ansiktet mot sola og kobla helt ut.

Men da jeg kikka ned på rosinen et kvarters tid seinere, var det bevegelse rundt den.

Av og til er seks millimeter nok

Jeg har ikke særlig god greie på maur, men jeg har evnen til å undre meg over det som skjer i naturen. Derfor henta jeg kameraet ut av sekken, la meg flatt ned på bakken med haka på en kongle, og retta linsa mot rosinen og dens oppdager.

En liten krabat, seks-sju millimeter lang, flakka hastig omkring den lille rynkefrukten.

Denne svarte mauren er flere hakk minre enn stokkmauren jeg hadde møtt på noen dager i forveien, og desto vanskeligere å fotografere - og selv om han tok seg små pauser der det så ut som om han sugde så hardt han kunne på rosinen, var han det meste av tida i full bevegelse mens han førsøkte å vippe, dytte, sparke og slepe rosinen bort fra plassen den hadde landa på.

Sakte, men sikkert

Det hele var et forunderlig skue. Rosinen så ut som en kampestein ved siden av mauren, men det stoppa ham ikke. Han hadde tydeligvis bestemt seg: Rosinen skulle være med videre.

Og etter en stund begynte rosinen faktisk å flytte på seg. Mauren fikk bikka den litt rundt, kanskje en centimeter, og optimismen hos den lille så ut til å vokse da flere kom til for å ta i et tak.

Jeg reiste meg opp og kikka rundt meg etter en maurtue, men det var ingen i umiddelbar nærhet. Kanskje bodde den lille svarte nede i et hull i bakken, kanskje var tua langt nedi kolleskrenten? Jeg la meg ned igjen for å følge med på rosindansen.

Tre gode naboer

Og hvilket samarbeid de satte i gang, de tre som etter hvert ble et lite lag!

De fordelte seg rundt rosinen mens én dytta, én dro og én korrigerte kursen.

De klamra seg til småkvist i høyden, låste fast bakbeina der, og forsøkte å løfte rosinen med bittet. Først én av dem, så to - mens den tredje dirigerte.

Små og store hindringer ble forsert, de tre bytta på oppgavene, og rosinen var i drift og viste seg fra flere sider.

Nakken i vinkel

Da jeg var trygg på at de hadde funnet rytmen, reiste jeg meg opp igjen og konstaterte at de tre hadde klart å flytte rosinen fem centimeter på 45 minutter. Det var en bragd i mine øyne.

Jeg børsta veg rusk og rask fra hud og klær, putta resten av nøtteblandinga i sekken sammen med kameraet, og rusla mot den siste o-posten.

Jeg skulle gå nye tre kvarter med nesa i sky før jeg greide å få nakken såpass myk at jeg kunne lene hodet skikkelig framover igjen. Men det var verdt det!

Kongleavtrykket på haka mi er der ennå.

Å skue en verden i et sandkorn og en himmel i en skogsblomst. Å holde uendeligheten i håndflaten og evigheten i en time.

- William Blake -