En uke i fjellet kan by på den miljøforandringen som skal til for at man kommer seg noen skritt videre.

I siste halvdel av november reiste jeg sammen med broren min til ei hytte ved Natrudstilen på Sjusjøen. Der skulle vi slappe av, lese, gå turer og jobbe litt med hvert vårt i ei uke.

Jeg hadde som mål i løpet av uka å evaluere utstillingsprosjektet mitt, som ennå ikke er helt i mål (og som jeg derfor forbigår i stillhet i denne teksten), i tillegg til at jeg ville evaluere det jeg til nå har fått til med “WALK - the world at our feet”. Hensikten med evalueringa var å komme ut av fjellheimen med noe jeg kan jobbe videre med.

Dag 1 - En vandring i tåka

Jeg våkner den første morgenen med gårsdagens ankomst friskt i minnet. Da vi nådde hytta litt før midnatt kvelden i forveien, sto vi i ti minutter og betrakta en fantastisk stjernehimmel før vi bar inn bagasjen.

I dag er det tåke utenfor kjøkkenvinduet, og jeg spoler noen måneder tilbake i notatene mine.

Dette er kortversjonen av forretningsplanen min for virksomheten “WALK” slik jeg fikk den ned på papiret i sommer:

Visjon: Jeg vil inspirere folk til å finne gleden og gevinsten ved å gå mer.

Forretningsidé: Som vandrer og historieforteller vil jeg ved hjelp av blikket mitt, blekket mitt og bevegelsen min formidle det vakre i det jeg opplever.

Forretningsmodell: Jeg vil by på tekst og bilder fra mine vandringer, og gjøre dem så attraktive at de gir meg inntekt.

Strategi: Jeg vil følge gleden og nysgjerrigheten i det jeg gjør, vise oppmerksomhet til det folk takker meg for, være tydelig og spissa i uttrykk og intensjon, og bruke evene mine.

Mål: Jeg vil flytte mine vandredrømmer inn i planen min og gjøre dem til målbare prosjekter.

Analyse: Jeg vil skaffe meg oversikt over marked og kunder.

Aktivitetsplan: Jeg vil beskrive hvert prosjekt i en planskisse, med tidsrammer og gjøremålsoversikt.

Gjennomføringsplan: Jeg vil systematisere prosjektene mine kronologisk og dele dem inn i løpende, daglige varianter og langsiktige varianter.

Vi spiser en forsinka lunsj på Låven, og mens vi går tilbake i mørket, tygger jeg på om jeg har fulgt planen min.

Dag 2 - Det klarner opp

Mens deler av forrige dag ble brukt til en vandring gjennom tåka rundt selve Sjusøen, går dagens klarværstur rundt i hyttefeltet ved Rømåsen og skianlegget ved Natrudstilen.

I 2020 har jeg etablert en formidlingsvirksomhet der journalisterfaringa mi og fotografihobbyen min smelter sammen med livsstilen min, som er friluftsliv basert på vandring.

Enn så lenge har jeg publisert bilder og tekster jeg mener formidler noe vakkert og konfliktfritt. I dette arbeidet går jeg i takt med “det sjela mi er laga av”, nemlig en tro på at vi mennesker er en del av en natur vi må ta vare på dersom vi ikke vil forgå som art.

Når vi vandrer rundt her i området ved Sjusjøen syns jeg det er enkelt å forstå at folk vil ha hytta si her. Her kommer man tett på naturen året rundt, og terrenget er relativt tilgjengelig for mange. Det er kanskje i overkant mange hytter her for den som ønsker å være alene, men jeg får inntrykk av at “luksusfaktoren” ikke er så høy i snitt. Det siste skyldes vel at mange av hyttene ble reist for en mannsalder eller to siden.

Henning og jeg lar heisen stå som den står og vandrer opp hele alpinanlegget. På toppen av Natrudstilen blir vi nesten forbigått av en eldre kar som stopper og forteller oss om langrennslivet sitt. Sammen betrakter vi utsikten over Hedmarksvidda før vi slår følge nedover til hyttene igjen. Mannen er over 70 år, men han har elleve kilo i sekken og er slett ikke ferdig med dagens vandring, så vi vinker farvel og tar oss en kakao i solnedgangen ved hytteveggen.

Selv er jeg for lengst ferdig med å bruke naturen som konkurransearena.

Dag 3 - Fra topp til topp

Den tredje morgenen er himmelutsikten like blå som den var dagen før, og vi bestemmer oss for å gå over tre av toppene øst for selve Sjusjøvannet - Sollifjellet, Mostfjellet og Snørvillen.

Mens vi vandrer lister jeg opp elementer i WALK-virksomheten som jeg mener er i tråd med planen min:

Jeg produserer bilder, turtips, takksigelser og andre betraktninger rundt det å bevege seg til fots. Jeg styrer arbeidsdagen min selv, og jeg er mye utendørs. Jeg har satt meg vandremål som kan gi nye ideer som igjen kan bli til mål og prosjekter.

Henning og jeg snakker om alt og ingenting når vi vandrer, og noe av det han sier hjelper meg med å sette ord på hva som ikke har gått helt etter WALK-planen:

Hvorfor jeg vil inspirere folk til å finne gleden og gevinsten ved å gå mer? Handler det jeg steller med om noe mer enn det å gå? Hvem er det jeg vil nå med arbeidet mitt?

Jeg må innrømme at jeg har dårlig oversikt over hvor jeg finner markedet mitt og kundene mine, så jeg trenger å gjøre en grundigere analyse. Jeg innser at det å gå er en del av en større naturtro for meg, og da må jeg arbeide mer med ordlyden og innholdet i visjonen min og med verdigrunnlaget mitt som jeg skrev om 1.desember (https://www.walktheworld.no/blogg/verdifulle-veivalg).

Dag 4 - Elvelangs i småbyen

Så våkner vi til is på alle utvendige overflater og en tåke uten like. Det er på tide å krype nedover fjellsida til Lillehammer, som viser seg fra en mer solrik side enn Sjusjøen.

Vi vandrer langs elva Mesna opp til fossen ved Svarga og legger returen innom lørdagslunsj i julepyntede småbygater.

Denne dagen bruker vi bil for å komme oss til turløypa vår, og jeg tenker mest på hva jeg mener er bra med å gå mer enn jeg gjorde før.

Jeg eier ingen bil selv, så hjemme i Oslo bruker jeg kollektivtransport og sykkel når jeg skal langt på kort tid i det daglige. Men svært ofte går jeg også langt og lenge.

Jeg går opp og ned trapper i nesten alle bygninger jeg besøker. Jeg går alltid til butikken for å handle. Jeg går korte og lange turer i skogen. Jeg går ofte åtte-ti kilometer til ærend og avtaler i sentrum. Og så går jeg 40-60 minutter hver vei når jeg besøker slektninger og venner i sørøstre del av byen.

Min egentransport koster lite, hvilket gjør at jeg ikke trenger å bruke tid på å tjene mer penger eller på å vedlikeholde andre ting enn turstøvler og en tråsykkel. Jeg konsumerer altså relativt lite ressurser sammenligna med mange andre i Norge, samtidig som jeg holder meg i god form. Når jeg går bruker jeg dessuten kroppen min i et tempo som gjør at jeg jeg kan sanse mer og stoppe opp når jeg får lyst til å dvele ved noe. Slikt gir varierte opplevelser og mer læring.

Dessuten mener jeg at det strider mot min natur om jeg ikke bruker den kroppen, det hodet og det hjertet jeg har. I boka “A walking life” beskriver Antonia Malchick hvordan vi alle er født med en “step reflex”, en egenskap som gjør at babyer instinktivt setter i gang en gå-bevegelse når fotsålene kommer i kontakt med fast underlag. Jeg kan ikke forstå annet enn at en slik refleks forteller at vi har godt av å gå så mye som mulig.

Og så har jeg altså “gått av meg en skilsmisse, et ustabilt lynne og 25 kilo fett”, noe jeg omtalte i en bloggtekst 13.oktober i år: https://www.walktheworld.no/blogg/the-world-at-our-feet

Jeg mener det å gå kan beskrives som “livsviktig langsomhet” - det er naturlig, det krever lite teknologi, og det er derfor radikalt og nesten nytenkende i en oppjaga vestlig verden. Jeg tar slett ingen skade av å bli våt, svett og sliten - tvert imot.

Dag 5 - Mot nye høyder

Vi våkner til kulde og delvis skya vær, og ut i naturen skal vi. I nordvest lokker Lunkefjellet og Høgfjellet med sine drøyt 1000 meter over havet.

Vinden polerer landskapet, sniker seg inn mot huden og dytter oss ned i dal og søkk for hvilepauser. Noen forteller at vi har hatt en stor elg rett bak oss - og så vi da, som ikke har øyne i nakken!

Kan jeg mene noe bestemt på en hyggelig måte? Kan jeg leve ut ideologier uten at jeg kommer i midlertidig konflikt med andre? Og om jeg skulle komme i konflikt for en stund, er det så farlig?

Jeg kan kan spisse både innhold og tilnærmingsmetode, ta noen kontroversielle valg, stå for det jeg mener, og i ord og handling vise at dette har noe for seg - uten at det fører til fordømming av andre. I beste fall fører mine handlinger til livsglede, fred, gjensidig tillit, samhørighet og frihetsbalanse. Det ønsker jeg å beholde langt framme i panna.

Skyggeredd er jeg ikke, men jeg veit altså ikke alltid hvem jeg har med å gjøre i kommunikasjonen. Treffer jeg bare de som går mye fra før? Treffer jeg noen som skulle ønske at de gikk mer enn de gjør nå? Kan jeg vise folk vandreveien inn i naturen ved hjelp av undring og stillhet like mye som andre lokker med action og vitenskapsbasert kunnskap?

Henning og jeg ser flere mennesker i løpet av en søndagstur enn vi har gjort i løpet av de første tre hverdagsturene. De går, de drikker kakao, de sykler og de løper. Hvorfor er de her oppe? Reflekterer de over hva gåing egentlig er? Og er det bare vi to som ikke har sett elgen?

Dag 6 - Middag med spiss

Det er siste vandredag for denne gang, og vi tar oss en lang runde innom det meste på Sjusjøen - setervoller, hyttefelt, campingplass, og snauhogde koller. Og så avslutter vi besøket i bygda med en middag på Låven. Jeg velger fjellørret og anger ikke et sekund.

På kvelden sitter vi i hytta og (Henning) ramser opp hvilke steg den ansvarlige bak WALK-virksomheten kan ta:

Lage en liste over alle som kan tenkes å betale meg for tekster og bilder. Finne en deltids(arbeidsgiver) som kan gi meg oppgaver som kan hjelpe meg med å oppfylle visjonen min. Finne ut mer om hvor mye penger jeg trenger i hverdagen og til framtidsprosjekter. Finne sponsorer til nettsida. Finne ut om publikumet mitt og kundene mine er privatpersoner eller i arbeidsroller. Finne flere plattformer og visningssteder for tekster og bilder. Spisse produktet til å omfatte bare fotografier - som kan selges til turisthytter, kalendre, lokale butikker o.l. Finne ut hvem som kan trenge gå-hjelp innenfor folkehelse, det offentlige, organisasjoner. Kurse meg mer i skriving, fotografering, markedsføring. Gå i kompaniskap med noen.

Vi bruker opp alle orda vi kan og sovner som småbarn.

Dag 7 - hjem via Bolleland

Vi morgenhilser på tåka for siste gang.

Vi pakker sekkene og vasker oss baklengs ut av hytta.

Så sikter vi oss inn på Bolleland på Espa og triller videre sørover.

Syns du det går langsomt? Det er slik det skal være.

Jeg tar tida til hjelp og forhaster meg ikke lenger.

Er det ikke slik at veien også er et mål i seg selv, selv for den som har en slags plan?

One’s destination is never a place, but a new way of seeing things.

- Henry Miller -