Det har vært stille lenge; ord og bilder har ligget i dvale. Men nå er jeg kommet til smeltepunktet - jeg bryter isen, kryper ut av kløfta, og går inn i en forestilling av vår.

• I dag lanserer jeg det første i rekken av blogginnlegg under vignetten IMAGO.

• Imago i zoologien er et fullvoksent eller ferdigutviklet, kjønnsmodent individ av dyr som har larvestadier. Begrepet brukes vesentlig om insekter i sitt siste stadium. Insekter og andre leddyr har et ytre hudskjelett som «bærer», holder på plass, de indre organene. De mangler et indre skjelett, som hos virveldyr. (Wikipedia)

• Imago i psykoanalysen er et begrep brukt av Carls Gustav Jung om den subjektive, ubevisste oppfatningen av en person eller en ting, for eksempel faren eller moren slik den dannes i barndommen. (snl.no)

• For undertegnede er begrepet imago også et synonym til ordet forestilling (på engelsk: imagination).

For hva er vel virkeligheten, annet enn en forestilling, en oppfatning av lys og mørke, lyd og stillhet, som langsomt - ja, nesten umerkelig - endevender det vi kan sanse?

En slags virkelighet

Med ører, øyne, nese, tunge og hud kan vi fange opp energiflyten i naturen, i oss selv, i andre. Tar vi i bruk de indre sansene våre - fred, framsyn, intuisjon, empati og tillit - fylles livet i beste fall til randen og gir oss en forestilling, et bilde, av noe vi i et lite øyeblikk kan kalle en virkelighet.

I neste øyeblikk smelter bildet - og vi oppfatter alt sammen på en annen måte, som noe nytt.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Et møte med isveggen

Det er søndag. Jeg trasker over isen på Nøklevann og vandrer sørover fra Kattisa forbi halvfrosne bekker mot Trolldalen. Sola smelter snø og is i mars, men nattefrosten bremser det hele i noen timer hvert døgn. Og hver eneste mars-formiddag ved den stupbratte, vestvendte fjellveggen et stykke opp i Trolldalen ser dermed annerledes ut enn den forrige.

Idet jeg begynner å klyve opp i sørenden av den iskledde veggen, sender jeg en varm tanke til mennesker og mønstre som de siste månedene - midt i en flytteprosess, på siden av et avbrutt aleneopphold i fjellheimen, og helt i utkanten av min kreative verden - har fått en tydeligere plass i livet mitt.

Jeg planter støvler med brodder varsomt i skrånende snø og is og kommer fram til tappene som kler berget noen meter ovenfor stien. Her slår jeg fast at våren er noe helt for seg selv, en overgangsfase som ligner morgengry når alt kommer til liv.

Fotomotivene suser inn i kameraet mitt før jeg tar en matpause på kollen ovenfor mens jeg venter på at sola skal treffe isveggen.

(Teksten fortsetter under bildene.)

De fire søylene

I boka Glem lykke, finn mening av Emily Esfahani Smith har jeg lært meg at det er fire søyler du som menneske egentlig står på, enten du henger alene i isveggen eller går arm i arm med en annen oppover stien: tilhørighet, formål, spiritualitet og historien om deg selv.

Vi hører alle til ett eller flere steder, vi steller alle med noe vi opplever som hensiktsmessig, vi har alle en tro eller en oppfatning av hvordan det hele kan henge sammen, og vi har alle en måte å presentere oss selv på.

Vi kan leve relativt godt selv om ikke alle de fire søylene er like solide. Ja, vi kan trolig hangle oss igjennom livet dersom en av dem også brister helt. Men vi gjør nok klokt i å sørge for at alle søylene vedlikeholdes jevnlig, så langt det lar seg gjøre.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Å fryse et øyeblikk

Jeg tar meg god tid oppe i isveggen, for jeg aner ikke når jeg kan besøke den igjen. Om jeg klatrer forsiktig ned i sørenden, vil jeg nok få flere muligheter, men denne våren kan for alt jeg veit ta skikkelig tak og sende neste isklatring inn i 2023.

Innen den tid kan beina mine ha tatt meg langt av sted - i åttetall, i ring eller i sikksakk. Med ny tilhørighet kan jeg oppdage edlere formål, forsterke min spirituelle verden og utvikle historien om meg selv.

Derfor strekker jeg ut hånda mot istappene et lite øyeblikk til, og mens jeg står slik og holder meg fast i fjellveggen får jeg en indre forestilling om at alt vil forandre seg om jeg fryser til nå.

(Teksten fortsetter med tagger og sitat under bildene.)

The debt we owe to the play of imagination is incalculable.

- Carl Gustav Jung -