Når våren først beveger seg over i vinter, må man handle raskt før den ombestemmer seg igjen. Stillfrid er som hun er - så får det heller være at folk sikkert har sett lekrere snøkvinner.

• Før hver helg inviterer jeg til BEVEGELSE - en vandrebeskrivelse, et turtips eller en vakker endringsinspirasjon.

“Det gnåles nok om snømenn, særlig de avskyelige”, tenkte jeg der jeg satt ved Sørlimyra i ettermiddag og knaska nøtter.

Jeg hadde nettopp lagt bak meg en halvtimes meditasjon med ansiktet vendt mot noen rødmende løvtrær i vest, og da jeg snudde blikket mot myra i sør så jeg henne for meg: Stillfrid - snøkvinnen.

Hun var der på innsiden av irisen min, og nå skulle jeg slippe henne ut - formfull, flirete og feiltastisk.

Stundens humor

Jeg var prega av stundens humor - for alvoret i leken syntes fjernt - og rulla den nederste kula i konstruksjonen så stor at jeg til slutt ikke klarte å flytte mer på den.

Og fint var det, for nå rakk Stillfrids hofteparti meg til høyt oppå låret.

Nullføret gjorde den dagferske snøen tung som fy, og da jeg avslutta kule nummer to var den så tung at det var så vidt jeg fikk den opp fra isen.

Men jeg hadde forberedt to kontaktflater, så den ble liggende stødig mens svetten pipla under anorakken min.

Hett nok

Og heitere skulle det vel ikke bli, for da Stillfrids byste, fjes og hårsveis vokste fram, veit jeg sannelig ikke helt hva eller hvem jeg hadde i tankene.

Ikke kan det ha vært Samantha Fox, og heller ikke Ane Dahl Torp, men det er mulig hendene mine jobba seg over snøkvinneoverflaten mens hjernen min lekte med en av damene Jokke la ned i tidlige utgaver av tegneserietegner Frode Øverlis Pondus-striper.

Skulle du ha sett på maken!

Litt ufullendt

Svetten slutta å piple, og det hele burde vel ha stoppa her. Men det hører mer til historien.

Da jeg sto og prøvde å presse et slags kvistkryss inn i øvre del av Stillfrids nederste kroppskule, sånn bare for å markere en slags overgang mellom låra hennes, kom det to menn og en hund på stien oppe mot Sørli-gården, knapt tjue meter unna meg.

Det gjorde meg så perpleks at høyrehånda mista grepet om kvisten, og jeg støtta meg fåret til hoftepartiet hennes slik at hun nesten velta.

Mennene snudde seg vekk og fulgte etter hunden sin.

Jeg følte jeg hadde lagt siste hånd på Stillfrid.

Nå står hun der som om ingenting har skjedd. Og det har det jo ikke heller.

Du får ikke flere kalde kvinner enn du lager selv.

- Harald Bratland Carlsen -