Jeg vandra ut på det ruglete svaberget og bøyde knærne til jeg satt på huk. I det fjerna skimta jeg Nesodden, og mellom oss var et lite hav av fotomotiver.

I år gir jeg julekortene mine en smak av barndom. Jeg forestiller meg at de har et skjær av 1960-tallet over seg.

Steinfyllinga ved myra gjør sitt til at isen her fryser langsommere enn bare noen meter bortenfor. Det skaper et unikt visuelt uttrykk som forandrer seg fra dag til dag.

I frosten ligger kjærligheten begravet. Det er jeg sikker på. En vakker dag smelter jeg sammen med den for godt.

Mandag formiddag var det ikke en hund å se der jeg tok lunsjen ved Sørlimyra. Det var ikke et menneske å se heller, og faktisk ikke en eneste fugl.

Jeg har ikke tall på hvor mange pushups, knebøyninger og hoftestrekkbevegelser som måtte til for å fange disse motivene i minusgradene på Sørlimyra.

Takk til denne smygende gleden - som varmer vandrere som går mot jul.