Sola har “snudd”, et slags uår går mot slutten, og kanskje får vi skiføre i Østmarka denne vinteren. Takk for alt som minner om lysning!

• POSTKORT: Når ei uke går mot slutten, vil jeg takke for noe som har vært godt og for at jeg har gått.

Jeg har vist det fram før, og jeg gjør det gjerne igjen - dette stedet der skogen er på det mørkeste, men likevel byr på en åpning, en lysning.

Jeg har omtalt det som et av jordbærstedene mine, et favorittsted jeg stadig kommer tilbake til.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært inne ved Fjelstadputten, dette lille skogstjernet som jeg bare kan nå til fots.

Denne romjula har jeg vært innom to ganger, og det er alltid slik at hjerterytmen stabiliserer seg her inne når jeg synker ned og lener ryggen mot et tre og lar blikket flyte langsomt over det stille vannet.

Her inne faller brikker på plass, og jeg tar meg alltid i å smile når jeg vender lysninga ryggen og vandrer videre mellom trær og over bekker tilbake til den såkalte sivilisasjonen.

Jeg vil takke deg, Fjelstadputten, for at du setter meg i kontakt med stillhet, sinnsro og selvstendighet. Og jeg gjør det med å by på tre dikt av Hans Børli, sammen med bildene jeg tok lørdag 26.desember 2020.

Takk!

(Diktene kommer på løpende bånd lenger ned.)

Hjertet mitt

Jeg bar alltid hjertet mitt nakent

utapå meg som ei lydende bjelle.

Men hjertet var ikke smidd

av jern og messingbrás

som bjella, derfor

rispet jeg så lett sund det

inni livets snatt og snar.

Barnåler

og måsabøss

og blar av ville drømmer

klisser i det størknete blodet.

Det vanskeligste

Det vanskeligste er

å holde ut med seg selv.

Holde ut med seg selv

og bære over når

det lukter sure strømper

av din sjel.

Men prøv med det gode! Husk

du skal bo i hus med deg selv

så lenge lyset brenner

i øynene dine. Hver morgen

skal speilet hviske til deg der du står

innsydd i ditt eget skrukne skinn

og med såpe rundt øreknutene.

– Dette er Du, Du, Du … Men prøv

med litt vennlighet, et strøk

over det glisne håret kanskje:

– Det går nok bra, kamerat.

Det går nok bra …

For mye av hatet og kulden i verden

kommer av menneskets

tærende selvhat.

Lykka

Det er med lykka som

med ville dyr i skogen:

Den blir tillitsfull

og nærmer seg leirplassen din når

du ikke lenger jager etter den.