Jeg kjente deg ikke. Men etter at jeg besøkte den restaurerte eneboerhytta di ved Grefsenkleiva i forrige uke, er jeg kommet litt nærmere. Takk for at jeg fikk titte inn, Harald.

• POSTKORT: Når ei uke går mot slutten, vil jeg takke for noe som har vært godt og for at jeg har gått.

Denne POSTKORT-artikkelen er en forlengelse av GANGBART-artikkelen som jeg publiserte her på bloggen torsdag 15.oktober:

https://www.walktheworld.no/blogg/fra-oles-hule-til-haralds-bolig

Fra Oles hule til Haralds bolig

Jeg sitter altså og ser på utsikten ved Grefsenkollen etter en skogstur fra Tonsenhagen via Årvollåsen, Ole Høilands-hula, Linderudkollen og Trollvann.

Ved Trollvannstua har jeg fått tips om å svinge innom “Haralds bolig” ved Grefsenkleiva, og jeg har bestemt meg for å dele historien om denne turen i Lillomarka i to biter.

Jeg føler meg sikker på at det jeg snart skal få oppleve når jeg legger kursen inn i skogen igjen, er en historie verdt en artikkel for seg selv.

Jeg har fått mestertyven og utbryterkongen Ole Høiland sin triste historie litt på avstand. Så lar jeg utsikt være utsikt, forlater Grefsenkollen og går til toppen av Trollvannskleiva igjen. Der finner jeg en sti som går sørøstover ned i skogen.

Inn i mørket

På Google Maps finner jeg en nøyaktig anvisning av stedet hytta ligger på, når jeg søker på “Harald Uteligger”. Men på dette kartet er ikke skogsstier tegnet inn, så det blir å gå til litt på kompasskurs for å finne fram.

På UT-appen ser jeg lettere hvor jeg er, så jeg bruker den som supplement.

Etter noen minutter står jeg ved en ganske tydelig sti som går opp mot en bratt skrent, og jeg syns jeg ser noe der oppe som kan være en bygning.

Og ganske riktig, klemt oppunder skrenten ligger ei lita hytte, ei bu, og på utsida står skiltet som forteller om “Haralds bolig”.

Jeg er i ferd med å gå helt bort for å lese på det, da det dukker opp ei ung dame rundt hyttehjørnet.

Hun er i full fart for å henge opp orienteringsposter til et arrangement dagen etter, men tar seg tid til en prat.

“Det var litt spooky”

“Jeg pleide å jogge i dette området sammen med pappa da jeg var yngre. Og det var litt spooky akkurat her oppe ved hytta”, forteller Frida Bustad. Hun er født i 1994 og mener at de første løpeturene hennes her må ha funnet sted tidlig på 2000-tallet.

Vi googler litt og finner artikler som forteller at Harald Grande flytta ut av hytta på 80-tallet, men var innom for overnatting med ujevne mellomrom til utpå 2000-tallet. Men Frida møtte aldri på ham.

Smilende setter hun opp tempoet igjen. Sammen med faren driver hun event-virksomheten “Aktiv begeistring”, og det er flere poster som skal på plass.

Bolignød etter krigen

Frida har fortalt meg at hytta står åpen, men før jeg går inn må jeg ta en kikk på informasjonsskiltet.

Det forteller at mange enslige sleit med å få seg et sted å bo i Oslo etter andre verdenskrig, og derfor kom det opp flere såkalte uteliggerhytter i skogen rundt byen.

Harald Grande flytta til Grefsenåsen i 1956, og bodde der til 1983. I 1964 brente kommunen ned alle hyttene i Årvollåsen og Grefsenåsen, men Haralds hytte fikk stå, for den hadde de ikke funnet.

En gammel lukt slå mot meg idet jeg åpner døra. Det er relativt mørkt her inne, til tross for at det er vinduer på to av veggene.

Senga er det eneste store møbelet i rommet, og på veggen henger det en informasjonsplakat som forteller mer av historien til Harald og hytta.

Det skal la seg gjøre å lese historien direkte fra bildene her (flere nærbilder av tekst kommer etter hvert).

Om jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg latt meg imponere av at en kar født i 1927 trasker ei mil hver vei til jobb på Akers mekaniske verksted helt fram til 1983. Da han ga seg med det, var han altså omtrent like gammel som jeg er i dag.

Men når jeg kan lese meg til Haralds strevsomme oppvekst, hans omgang med flaska, og hans angst og klaustrofobi, ser jeg det hele i et annet lys. Så jeg skyver fra meg forestillingen om at eneboerlivet hans var fritt og eksotisk.

Hyttebrann

Nordre Aker Budstikke skrev i 2018: “Etter et fylleslag i 1964 ville myndighetene løse problemene med uteliggerne, ved å brenne ned hyttene deres. Haralds hytte var så godt gjemt at den ble stående. Først i 1978 brant hytta hans ned, men det var på grunn av at kompisen Ivar – "autist og en notorisk «samler»", ifølge Harald – som var litt uforsiktig med fyrstikkene.”

Hele artikkelen kan du lese her:

https://nab.no/her-bodde-harald-uteligger-na-er-hytta-restaurert/19.17475

At Harald selv var til stede under oppsetting av minneskiltet utafor i 2010, syns jeg er flott.

Og om han ikke hadde dødd i 2017, innbiller jeg meg at han nok ville vært her under gjenåpninga av den nyrestaurerte hytta i 2019 også.

Den gangen i fjor var blant annet Oslo-ordfører Marianne Borgen og daværende klima- og miljøvernminister Ola Elvestuen til stede, og det kan du lese mer om her:

https://www.dagsavisen.no/oslo/gjenapnet-haralds-uteliggerhytte-i-lillomarka-1.1480463

Til sivilisasjonen

Jeg lukker døra forsiktig etter meg. Selv om restaureringa sikkert har gjort hytta stødigere, tar jeg ikke sjansen på å smelle så hardt at jeg forårsaker skade.

For det er jo slik at det er bra at noen kulturminner blir tatt vare på, er det ikke?

“Jeg husker at jeg frøs én gang. Da var det 23 minusgrader. Jeg våknet av at føttene mine stakk utenfor teppet. Da kjente jeg det i beina”, sa Harald Grande til Nordre Aker Budstikke i 2010. Men han klaga ikke: “Jeg har nok hatt det bedre enn de fleste. Jeg har hatt et friskt liv, jeg kan ikke huske å ha vært syk eller hatt feber i alle de årene jeg bodde ute.”

Mannen er et kulturminne i seg selv.

Jeg pløyer meg vei nedover bratthenget mellom trær og kratt, og etter et minutts tid snur jeg meg og kikker oppover. Om ikke Frida hadde hengt opp orienteringsposten, ville jeg slitt litt med å se Haralds bolig herfra.

Et lite stykke nedi bakken finner jeg en tydelig sti som jeg følger ut til en av alpin-nedfartene i Grefsenkleiva.

Her blir jeg stående en stund mens jeg stirrer sørover i håp om å få øye på min egen bolig. Selve Grefsenkleiva er jo synlig fra kjøkkenvinduet mitt. Og langt i det fjerne skimter jeg blokkene på Bøler.

Om ikke det hadde vært så mye vegetasjon i området her, ville jeg nok med kikkert også kunnet se “Haralds bolig”.

Takk for titten, Harald. Eneboerhytta di kan sette mangt et Oslo-liv i perspektiv. Også mitt eget i det som i dag kalles “en liten treroms på 55 kvadrat”.