Så gjør vi så når vi plukker vårt tre…
Jeg tilstår. Jeg har plukket juletre i Østmarka igjen - uten å spørre om lov. Men jeg lover å bære det tilbake til samme sted når januar kommer.
POSTKORT: Når ei uke går mot slutten, vil jeg takke for noe som har vært godt og for at jeg har gått.
Det lyser i stille grender
Kjære Østmarka. Jeg har forgrepet meg på deg igjen, for fjerde eller femte gang.
Det er ikke det at jeg tror du merka noe til det, og jeg tror ikke det skada deg i det hele tatt. Men det er nå engang slik at det ikke er lov å plukke juletrær uten å spørre grunneieren om lov.
Tidligere har jeg selv båret økologiske juletrær med meg på buss og T-bane fra et økologisk utsalg på Ekeberg, men de siste åra har jeg vært tilhenger av å få til så mange av mine egne gjøremål som mulig utelukkende ved hjelp av egen muskelkraft.
Jeg har et par ganger tidligere år nøyd meg med å henge belysning og pynt på en stor stueplante, men den krympa betraktelig det året jeg leide ut leiligheten, og jeg syns jo det er litt stas med en pynta kvast i stua.
Men et juletre på et utsalgssted er dyrt for en fattig vandrer. Så da ble en fottur til skogs i år også.
(Teksten fortsetter…)
Hei hå, nå er det jul igjen
Det skjedde tidligere denne uka.
Som den tjuvradden av en far jeg er, lokker jeg dattera mi med meg til skogs for å plukke juletre. Jeg fyller sekken med termos og godsaker, to sitteunderlag og ei lita sag. Og så smiler jeg pent til henne når jeg sier vi må kle oss med ull innerst og vanntett ytterst. Hun protesterer ikke, hun vil være med.
Hun var vel så vidt blitt tenåring den første gangen jeg lokka henne og storebroren med på juletreslang. Og da tok vi turen på høylys og snøbelagt dag. Vi husker hvordan en jogger kom mot oss der i nærskogen mens sønnen min og jeg bar på treet, og at jeg raskt vippa treet ned mot bakken slik at det så ut som det vokste der. Da joggeren passerte lata jeg som jeg sto og lente meg til treet, og vi er enige om at han ikke fikk noen mistanke.
Siden har vi funnet ut at det er like godt å gå ut i mørket. Du veit jo egentlig aldri når juletrepolitiet dukker opp.
Jeg gikk meg over sjø og land
Den evige høsten har ennå ikke druknet alle trærne i skogen, og så lenge vi har et par hodelykter med oss lar det seg gjøre å forlate stien og rette blikket inn mellom regndråper og grønne bartrær.
Etter bare et par minutter får vi øye på minst to kvalifiserte kvaster. Men det skader aldri å leite litt mer, har jeg lært.
Et lite konglekast lenger unna stien dukker det opp en ny klynge, og her ser det ut til at dagens fangst også er.
Deilig er jorden
Jeg vokste opp med vanlige grantrær som juletrær. Jeg kan generelt finne mye i verden som jeg ønsker å endre på, men akkurat julegrana skal få være den samme som før, altså vanlig gran (Picea abies).
Edelgrana er jo ikke så godt likt som viltvoksende i norske skoger, så den kunne vi jo ha plukka, men jeg finner ikke mange slike i min nærskog. Einer har jeg vel til gode å se innendørs i nyere tid. Og små furuer ser jo ikke ut, verken i månelys eller hodelyktlys.
Ellers er dattera mi og jeg ganske så enige om at et to meter langt tre rett fra skogen sjelden fungerer godt i vår lille blokkleilighet, for det blir altfor bredt. Tidligere har vi ved et par anledninger frisert lange greiner, men vi syns altså at det er best om grana får behold sin naturlige form. Og da faller valget sjelden på trær høyere enn 170 centimeter.
Før det utvalgte treet felles, åpner vi sekken, skjenker kakao i koppene og vipper fram noen pepperkakehjerter. Så sitter vi og kikker på det nye treet og mimrer om tidligere turer på juletreslang - helt til det blir så vått i fanget at vi må reise oss igjen.
Du grønne glitrende tre
Restene av pepperkaker og kakao finner veien tilbake til den dyvåte ryggsekken, og etter tre drag med saga kan den lille grana kastes rundt til lett kvisting i nedre ende.
Så rusler vi hjemover og synger “goddag-sangen” til treet mens jeg balanserer det på strak arm bortetter stien.
Snart er vi tilbake mellom husene, og jeg senker snart treet ned i hoftehøyde.
It’s hard to be a nissemann
Kjære Østmarka, jeg veit at jeg har begått et lovbrudd, men jeg syns ikke det er store greiene. Jeg veit jo at det ville blitt noe helt annet om alle andre gjorde det samme som meg, men det virker ikke som de har tid til det; de tar heller bilen til nærmeste organiserte utsalg. Dem om det.
Husk også at jeg aldri feller dine friske trær ellers i året når jeg lager bål. Og at jeg kommer tilbake med juletreet en gang i januar og legger det akkurat der jeg fant det.
Tusen takk til deg, Østmarka. Du har vært snill i år også.
(Under bildene kan du lese hva ulike organisasjoner mener om valg av juletre, og i bunnen finner du treet vårt ferdig pynta.)
Nå tennes tusen julelys
“Det mest miljøvenlege er at treet er kortreist og naturleg. Det du høgg i skogen sjølv er det beste, så lenge det ikkje fører til avskoging og det kjem opp nye tre som kan lagre CO₂”, sa seniorforsker Borgar Aamaas i Cicero Senter for klimaforsking til NRK 20.november 2019. Les hele artikkelen her:
Naturvernforbundet skriver dette på sin nettside om valg av juletre:
“Vi anbefaler å bruke norsk kortreist gran eller furu, og gjerne selvhugget. Hvis du kjenner en grunneier, og får tillatelse, så er det jo veldig fint å kunne hente sitt eget tre. Mange steder vokser det edelgran, som er en fremmed og uønsket art i norsk natur. Disse må du gjerne ta (hvis grunneier gir deg lov)! Plasttrær har blitt veldig populært hos mange, men plast er laget av olje og er ikke noe godt miljøalternativ. Om man vil ha plasttre i stedet, så ta godt vare på det slik at det holder i mange, mange år, eller kjøp et brukt plasttre.”
Her kan du lese hva Framtiden i våre hender mener om juletrevalget:
https://www.framtiden.no/myteknusing/er-ekte-juletre-mer-miljovennlig-enn-kunstig.html
I den artikkelen blir det også presisert at miljøbelastningen fra juletrær er forsvinnende liten sammenlignet med det meste ammet. Det har for eksempel mer å si hva du legger under treet.