Turen til Hurdal for ei uke siden har satt meg i kontakt med Truls Kristoffersen. Han har gitt meg et enda tydeligere bilde av hvordan navnet Daudmannsmyra ble til. Takk, Truls.

• POSTKORT: Når ei uke går mot slutten, vil jeg takke for noe som har vært godt og for at jeg har gått.

“Alle veier skal kjøres eller gåes, men mine skal tråes”. Det skal han ha sagt en gang, Martin Hansebakken, som for lenge siden ble funnet død i Hurdal, ved det som nå heter Daudmannsmyra.

Torsdag fortalte jeg her i bloggen om en tur broren min og jeg hadde til Fjellsjøkampen forrige helg (https://www.walktheworld.no/blogg/kjempen-p-fjellsjkampen). Der oppe møtte vi en kar som fortalte oss om Daudmannsmyra, som ligger en knapp kilometer i luftlinje øst for denne fjellknausen - og jeg gjenga i bloggen hvordan jeg hadde fortalt historien videre til andre turgåere.

Respons fra en hyttebruker

Så kom det en epost fra en fremmed nå på fredag. Truls Kristoffersen åpner med et “Hei” og fortsetter slik:

Dette synes jeg er så stas at jeg selvsagt kontakter den godeste Truls. Lørdag får vi en hyggelig prat på telefon, og Truls (født i 1950) forteller blant annet hvordan han som Oslo-gutt tilbrakte mange ferier i farens hytte ved Gjødingseter gjennom oppveksten. Derfra er veien kort opp til både Fjellsjøkampen og Daudmannsmyra.

“Den gangen fatter’n bygde hytte etter krigen, skulle det ikke være mer enn times reisevei med bil”, sier Truls om fritidsboligen som ble satt opp i skogsområdene vest for Hurdalssjøen, om lag 60 kilometer fra Oslo.

Da han ble oppmerksom på bloggartikkelen min fra torsdag, heiv Truls seg rundt og fant fram en tekst fra “Vi og verket”, nr.1 1970, som farens hans skaffa seg en gang. Teksten har han delt, sammen med noen barndomsbilder og flere til, på Facebook-sida “Hurdals tapte historie”:

https://www.facebook.com/groups/510957175588269/permalink/1023502834333698

Og i utdraget fra “Vi og verket” står altså en ganske utførlig historie om hvordan Daudmannsmyra fikk navnet sitt.

I teksten står det at Martin Hansebakken, som eldre mann en gang etter 1907, trolig har vært på moltetur ved myra øst for Fjellsjøkampen. Budeia på Gjødingseter skal ha vært den siste han snakka med på veien.

Trekkende med en arm

Deretter heter det: “I elgjakten året efter kom en av hundene til Hans Opgarden trekkende med en mannearm. De sporet tilbake og fant restene av Martin i en myr. Siden ble den hetende Daumannsmyr. På myra fant de også et lite spann, så Martin hadde nok tenkt å sanke multer. Martin Dalen, som ennu lever i beste velgående, har fortalt at han var med og sanket sammen restene av liket, som reven hadde dratt langt avgårde”.

Truls Kristoffersen har ikke mer å legge til historien om Martin i myra, men jeg er takknemlig for at han tok kontakt og delte med meg det han kunne.

Et gammelt tømmerslep

Det er ikke mer enn tre ukers tid siden Truls var oppe på hytta ved Gjødingseter, og da deltok han i ryddinga av et gammelt tømmerslep som går nedover i den relativt bratte østhellinga mellom Fjellsjøkampen og Daudmannsmyr.

For meg som ikke tok turen ned den hellinga, høres det bratt og vanskelig ut. Men så slår det meg at broren min og jeg faktisk gikk over et ganske brat flatehogstfelt sør i denne hellinga på vår tur opp til Fjellsjøkampen, og tømmerslepet kan ikke ha vært langt unna.

Fattigmannshøyfjellet

Og så skryter Truls av hvordan hele “fjellområdet” nord for Gjødingseter er som ski-eldorado, særlig på våren. Han sender meg deretter noen bilder han har tatt der nå sist vår.

“Jeg bruker noen korte ski med stålkanter og trår opp tidlig på dagen etter ei kald natt, når skaren holder lenge”, forklarer Truls.

Han forteller om skiturer over Fjellsjøkampen, videre forbi de gode fiskevannene og Bjørnåsen, og deretter inn i Totenåsen-området.

“Det vi kalte Fattigmannshøyfjellet”, humrer Truls.

Ikke kjenner jeg økonomien hans bedre enn at jeg veit han nå bor på Kjelsås i Oslo, men jeg antar at han sikter til at de med mer penger reiste lengre unna byen da han var yngre - noe de vel også gjerne gjør i dag.

Kanskje til våren

“Så fantastisk dette ser ut”, sier jeg til Truls. “Du skal bare se at jeg og broren min blir nødt til å ta oss en tur til Hurdal i vinter også, eller til våren.”

“Ja, det er bare å gi et lite vink, så får dere guide”, repliserer Truls.

Slikt kan man jo ikke gjøre annet enn å bukke og takke for.

Og skulle det bli slik at vi tar turen til Hurdal igjen, så står Daudmannsmyra øverst på lista. Der skal det ikke kjøres eller gåes, men tråes. Definitivt.

Det kan vi altså takke Martin Hansebakke for.

At kanskje ble drept fordi han skyldte noen riksdaler - slik det antydes i Facebook-utdragene nedenfor - gjetter jeg på er oppspinn. Den som kan fortelle noe annet, må gjerne ta kontakt.