“Trolsk”, sier folk når de ser tåka omkring seg. Selv leter jeg etter andre ord. Bli med på vandringa!

• GANGBART: I forkant av hver helg vil jeg fortelle om en tur det går an å ta til fots. Det kan bli korte forslag og lange forslag, noen humpete og noen flate. Poenget er at vi kommer oss på beina og går.
  
  

Denne historien har mange begynnelser, og ingen veit helt hvordan den slutter. Kanskje varer den evig?

Den kan begynne slik: “Det var en gang en gutt som het….”. Og den kan begynne slik: “Over myrene dansa tåka så lett som en…”. Og den kan begynne slik:

Det hadde vært gråvær sørøst i Oslo så lenge hjemmekontorister og nærskogvandrere kunne huske. Et mykt, fuktig teppe av fargeløshet hadde viska ut skillet mellom dagene, og de værsjuke hadde gjemt seg i sitt eget mørke. Et mylder av svake lysrekker dekket hus, gjerder og prydbusker, men snøen mangla, og julestemninga var litt vanskelig å få øye på.

Men det fantes en annen lysning som kunne sette fantasien i sving. For å komme dit måtte man gå rundt høyblokkene og videre til skogkanten der rekkehusene hvisket “god tur”. Så var det bare noen dusin med steg bort til vannkanten der verden likevel åpna seg for den som visste å bevege seg langsomt nok.

Naturens sjel

Denne onsdagsettermiddagen var det en mann med kamera på brystet som hadde funnet veien til myrkanten. Han var tung i hodet etter en lang telefonsamtale på hjemmekontoret tidligere på dagen, og han visste at det beste for å lette på trykket for ham, var å komme seg til skogs.

Akkurat hvorfor det var slik at skogen hadde denne virkninga, visste han ikke. Men han likte at det var slik, og han gikk til skogs så ofte han kunne.

Ved Sørlimyra satte han seg på en stein med vid utsikt. Mannen hadde for mange år siden oppdaga at dette var den plassen som best hjalp ham fram til en slags balanse i hode og hjerte, en balanse som kunne hjelpe ham til å legge fortida bak seg og å skyve framtida foran seg.

Mens bevegelsene hans stilna, landa blikket hans i det fargefattige landskapet, og hukommelsen hans henta fram et dikt som Hans Børli hadde trylla fram med blekket sitt:

NÅ

Nå.

Et meget lite ord.

Nå.

Likevel rommer det

hele evigheten.

Da han hadde sittet så lenge at nesten hadde glemt sitt eget navn, reiste han seg og rusla sakte videre langs lysninga. Han hørte surklinga under støvlene, han kjente tåka legge seg som dugg på nakkehåra, og han syntes det han så var vakkert.

En kvinneskikkelse

Mannen skulle akkurat til å løfte kameraet for å ta et bilde av den enslige Stolpeøya da en kvinneskikkelse dukka opp rett ved sida av ham. Han spurte vennlig om han gikk i veien for usikta hennes om han skritta helt fram til vannkanten igjen, men hun hadde ingenting imot det.

“Det er så trolsk”, sa skikkelsen før hun smilte og forsvant rundt neste sving.

Mens mannen sto der og trykka på utløserknappen, funderte han på kommentaren. Var den ment som beskrivelse av ham? Hadde kvinneskikkelsen hale under den side jakka? Eller hadde hun sett noe han hadde oversett?

Men så kom han i hu at dette ordet “trolsk” var noe alle brukte når de skulle beskrive stemninga i tåkelandskapet. Han hadde også lagt merke til at folk brukte ord som “magisk” og “mystisk”, men “trolsk” virka å være mest utbredt.

Hvorfor var det slik? Fantes troll? Og fantes det ikke gode alternativer?

Han børsta bukseknærne, retta seg opp og satte kursen hjemover. Siden ville han finne et godt alternativ til “trolsk”.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Inn i eventyrland

Det var blitt torsdag og mannen våkna til en ny grå dag. Det fuktige været hadde tvunget ham til å ta sovemadrassen inn fra balkongen til arbeidsrommet for en lengre periode, så veien var kort fra pute til pc etter en rask morgenkaffe.

“Trolsk”, tenkte mannen, skrudde på assossiasjonsdelen av hjernen sin og åpna nettleseren på datamaskina. Der havna han raskt i en slags digital verden av æser, troll og dverger, av eventyr, sagn og mytologi - og da “alver” dukka opp kom han på sporet av noe gammelt han kunne fortelle videre.

Mannen hadde, som alle andre, hatt to bestefedre, og begge het de Alf. Den andre het til og med Alf Kristian, men det valgte mannen ikke å feste seg ved.

Da mannen selv ble født hadde bekjente av slekta, både på farssida og på morssida, selvsagt ment at gutten burde hete Alf. Og hadde foreldra hans tatt dette på alvor, og fulgt en gammel oppkallingstradisjon, så hadde jo gutten blitt hetende Alf-Alf.

Slik ble det ikke. Mannens far hadde ment at Alf var betegnelse på noe lite og veikt, og at det dermed ikke var noe navn for en mann. Så da kom heller ikke kombinasjoner som Alf Kristian, eller for eksempel Alf Gunnar eller Harald Alf på tale.

Mannen henta seg en ny kaffekopp og tenkte tilbake på ungdomstida da han flere ganger faktisk hadde møtt en jevnaldring som bar navnet Harald Alf. Men nok om det.

På Wikipedia fant mannen ut at navnet Alf har flere opprinnelser. Han festet seg ved denne:

“En kortform av navn basert på navneleddet Alf-, som Alfred og Alfons. Navneleddet har opprinnelse i norrøne alfr, «alv» eller «underjordisk, mystisk vesen». Det kan opprinnelig ha vært brukt om avdøde slektninger, og ofringer til døde forfedre ble kalt alvebot. Navnet kan også være dannet av tilsvarende ord for «alv» på gammelengelsk, ælf, eller gammeltysk, alb.

“Faren min skulle bare ha visst dette”, sa mannen høyt til seg selv, “da hadde han kanskje styrt unna Harald”.

Om alver og animisme

Mannen hoppa nå bukk over “troll” og “trolsk” og leste dette om “alv” på Wikipedia:

“Alv (fra norrønt alfr) er i germansk og norrøn mytologi, i folketro og litterær diktning en form for et uklart, overnaturlig vesen som representerer erotiske følelser. I sin opprinnelige og tidligste form kan alvene oppfattes som en personifisering av å tillegge alle ting i naturen sjel; se animisme. Alvene var antatt å være en form for guddommelige eller delvis guddommelige vesener (vette, norrønt vættr) som besatte magiske krefter som de brukte både til fordel som imot menneskene. Norrøn mytologi rommet flere makter enn gudene; alver, diser, norner, dverger, fylgjer, jotner og gygrer, volver, valkyrjer og vetter. Mange er kvinnelige makter og enkelte rager opp som navngitte skikkelser. Av disse kan det synes som om den førkristne mytologien mente det var både lyse og mørke alver, noe som gjør det vanskelig å skille dem fra æsene (gudene) på den ene siden og dvergene på den annen side.”

Videre om “alv” sto det: “Alvenes tilbakegang kom først med innføring av kristen tro, og fra 1500-tallet dalte alvene tilsynelatende raskt til sin moderne status som små, skadefro ånder. I tidlig moderne tid og i moderne folkeminne ble alver knyttet feilaktig til feer som særlig har sin tilknytning til britisk folkeminne. De ble da antatt å ha en liten fysisk størrelse og levde som regel under jorden i åser og fjell, eller i brønner og kilder. 1800-tallets romantikk, særlig på De britiske øyer, forsøkte å gi alvene deres størrelse tilbake, og avbildet dem i tegninger og billedkunst som meget vakre unge menn og kvinner. Fra deres avbildning i romantikken gikk alvene inn i 1900-tallet som en litterær fantasisjanger i kjølvannet av J.R.R. Tolkiens utgivelser, særlig den posthum utgitte Silmarillion. Her behandlet Tolkien forholdet til lyse alver, mørke alver, svarte alver og dverger med bakgrunn fra norrøn mytologi.”

En alvsk balanse

Nå forsto mannen hva det var ved den rolige tåkeskogen som hadde slik en balanserende virkning på ham.

Han var av dem som kunne komme i fyr og flamme over en varm soloppgang og blå dager med lunken soft-is og iskaldt sprudlevann, og han måtte innrømme at han på sett og vis også kunne kjenne seg mørk og dyster på regntunge og iskalde dager som tilsynelatende ikke hadde en ende. Men når tåka lå over tretopper og myrdrag, nesten uten bevegele i seg, da tok en bestemt type alver bolig i mannen og skapte likevekt, bestefedrene.

Han var nok litt som æsene og litt som dvergene. Men mest av alt var han “alvsk” - nå og for evig.

Brått huska mannen at det første han noensinne leste på tysk var Erlkönig («Alvekonge») av Johann Wolfgang von Goethe. Og det var mannens far som først hadde vist ham balladen og varsomt forklart ham hva ordene betydde.

Mannen kikka på pc-skjermen sin igjen og åpna en blank side. Der inne dryssa han ut alle bildene han hadde tatt ved Sørlimyra dagen før og tenkte for seg selv: “De var jo slett ikke fargeløse, disse bildene. Og nå veit jeg hva som skjuler seg i tåka”.

Så begynte han å skrive: “Det var en gang en gutt som het Haralf…”

EKSTRATIPS 1: Finn din egen historie ute i naturen og skriv et eventyr om navnet ditt.

EKSTRATIPS 2: Les mer om alver på https://no.m.wikipedia.org/wiki/Alv?fbclid=IwAR2Huno51qV00FFtG4SF-UPMYh4ARySEg0_2YuJ3u-6O73vm34sBGR7SqSc

EKSTRATIPS 3: Bli bedre kjent med Alf Prøysen, som faktisk er en av heltene til faren min.