Ukas bilde: Skål for Baltazar
Et øldrikkende esel gjør suksess på veggene i Galleri Kunstgress. Om du ikke vil vite mer om Baltazar, må du ikke lese videre!
Det er Katja Johanne Pihl som har gjort etterarbeidet med bildene på Beleza-utstillinga. Dette bildet av eselet Baltazar var opprinnelig noe breiere, men Katja foreslo å gjøre det mer kvadratisk, slik at mannen til høyre nesten forsvant. Det syns jeg var lurt.
Ved slutten av hver uke presenterer jeg BLIKK - ukas bilde (eller bilder) med peker til galleriet her på “WALK - the world at our feet”.
Dersom noen for knappe tre år siden sa til meg at møtet med Baltazar ville bli inntektsbringende, hadde jeg sagt dem imot.
Men nå henger han der på veggen - trykket på et kunstpapir av agave, limt fast på ei aluminiumsplate som måler 80x80 cm - og gleder noen av de besøkende på Beleza-utstillinga såpass at de leter fram “lommeboka”.
Det er jeg svært takknemlig for.
Landsbyen Alte
Jeg var på en tredagers biltur i Algarve sammen med broren min, Henning, i februar 2018. Fra vindmølla jeg leide på en fjelltopp i Tavira kommune kjørte vi vestover, og på ettermiddagen kom vi til den lille, bratte, idylliske landsbyen Alte, som ligger noen mil nordøst for Albufeira.
Vi parkerte og bestemte oss for å rusle litt rundt i de trange gatene før vi skulle ta oss en sein lunsj.
Vi hilste på den unge kunstneren Renata, som var i ferd med å male en kunstløype gjennom landsbyen, og vi observerte den artige eselvogna som noen hadde funnet for godt å dekorere restauranten sin med.
At vi skulle komme til å møte et esel, var egentlig ikke noe vi fantaserte om.
Vi benka oss til slutt for lunsj ved en sykkelkafé langs hovedveien nederst i byen, og nøt mat, drikke og en relativt rolig utsikt.
Tørst
Etter at måltidet var over, gikk jeg en tur inn i kafeen, som i tillegg til mat og drikke kunne by på sykler, deler, verktøy - og kunst. Jeg fryda meg over kombinasjonen og svingte innom toalettet - og i skyllesuset som fulgte hørte jeg så vidt stemmen til Henning der utenfra: “Kom fort, Harald!”.
Ved utendørsbordene hadde en eselekvipasje parkert i den milde og stillestående februarlufta. Mannen ved tømmene sto og vifta litt med ei flaske Sagres-øl, og eselet var tydelig interessert.
En liten stemme inni meg hviska et nølende “neeei”, men jammen løfta mannen flaska opp til eseltruten.
Populær attraksjon
Vi ble jo stående med haka litt nedpå brystet. Men eselet, som ølmannen omtalte som Baltazar, så ut til å nyte hver slurk og drakk ganske langsomt. For alt vi visste var dette dagligdags.
Ølmannen fortalte at de hørte til i en annen restaurant i landsbyen, og at Baltazar var en populær severdighet og kamerat for særlig barnefamiliene som kom innom dem.
Så hoppa mennene om bord i vogna igjen og slo følge med oss bortover veien.
Gjensyn
To måneder seinere, i april 2018, hadde jeg besøk av sønnen min, Bendik, og vi la ut på en biltur i de samme traktene.
Vi fant kafeen og utsikten. Og etter litt leiting fant vi også plassen der Baltazar slapper av.
Han har et romslig inngjerda område å bevege seg rundt på, og han kan når som helst søke ly i ei lita bu med vindu.
Og det var der, i mørket i vindusåpninga, at han kikka ut da vi passerte. Ikke ei ølflaske var å se.
Neste gang jeg kommer innom Alte, skal vi skåle sammen, Baltazar, med vannflasker. Det fortjener du!
Alle bildene som henger på Galleri Kunstgress sine vegger for tida, finner du også i digital versjon i et album her på nettsida til WALK: