Det skjedde noe med menneskene da hjulet ble oppfunnet for tusenvis av år siden. Men det er først i det siste at vi er blitt storforbrukere av det, ikke minst ved innføring av damp og oljebasert drivstoff i industrien. Hva gjør det med vår evne til og bevissthet omkring det å gå?

Jeg er ute på en av mine etterhvert så mange byturer til fots. Dattera mi og jeg bor en knapp mil fra Oslo sentrum, og vi kan velge mellom flere traseer - fortau langs bilveier, stier gjennom grønne årer, eller en blanding av disse.

Mer enn transport

Ifølge Google maps er det 8,8 kilometer fra Bøler-blokka vår til Brenneriveien ved Akerselva, og det skal ta en time og 47 minutter å gå dit. Vi går nok på under en og en halv time om vi gir på litt, men stopper vi og betrakter verden underveis, tar det selvsagt mer tid.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Det går T-bane på strekninga, og med litt gåing og venting i begge ender av en slik tur, vil jeg si at en kollektivtur til sentrum tar cirka 45 minutter. Skal vi på bytur bør vi derfor sette av minst to timer mer når vi går enn når vi tar T-banen, i alle fall om vi vil gjøre turen til mer enn ren transport.

Synnøve og jeg bestemmer oss for å gå mot Brynseng først, og sikter oss ganske snart inn mot Østensjøveien langs vannet. Her vises høsten på mange av trærne, og det lukter sterkt av furu ved gangveien.

Gjerne to mil

Jeg har hatt bil, jeg har hatt skuter og jeg har sykkel. Når jeg har mye å rekke over i løpet av en dag, velger jeg i dag sykkelen eller kollektivtransport som framkomstmiddel. Når jeg har godt med tid - og det kan jeg jo til en viss grad velge selv om jeg vil ha - prioriterer jeg å gå.

På fotturer i skogen og fjellet har jeg selvsagt lagt bak meg dagsetapper på mange mil, minst fem på det meste; i byen har jeg inntil for et par år siden trolig ikke gått mer enn ti-femten kilometer på en dag. Søndagsturer langs Akerselva pluss til-og-fra-banen-rusling er nok av de lengste, i tillegg til turer til og fra slekta ved Brannfjell, som ligger om lag fire kilometer fra Bøler.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Det meste av livet har det liksom vært slik at dersom det fantes raskere alternativer til det å gå, så ble de prioritert. Nå for tida går jeg fort mellom 20 og 25 kilometer i løpet av en dag i byen, og jeg mener bestemt at det er utelukkende positivt. Og den endelige oppvåkningen gikk jeg gjennom et opphold i Portugal, noe jeg vil beskrive i en framtidig Walking creature-tekst.

"Eit gåande vesen"

I boka "Det vandrande menneske" fra 2010 skriver Finn Tveito i innledningen: "Heilt sidan byrjinga har mennesket vore eit gåande vesen. Den oppreiste gongen var eit avgjerande punkt i evolusjonen. Med denne nyvinninga vart hendene frie til å laga reiskaper og bera ulike gjenstandar. Det at nokre av forfedrane våre reiste seg opp på to, var medverkande til at hjernen vart større og til at arten menneske oppstod. Derfor bør me tenkja over kor viktig det er å kunna gå."

(Teksten fortsetter under bildene.)

Jeg tenker nok ikke så ofte på hvor stor hjernen min er, men jeg reflekterer en del over hva jeg bruker hendene til når jeg går. I skogen plukker jeg bær og sopp, i byen fingrer jeg med mobiltelefonen og notatbøker. Og det meste av tida er fotoapparatet mitt tilgjengelig - i sekken som naturligvis er med på å frigjøre hendene mer enn vesker og nett er.

(Teksten fortsetter under bildene.)

En oversett aktivitet

Synnøve og jeg går forbi Etterstad og videre ned over Vålerenga, Jordal og Kampen på vei til Tøyen. Etter at vi forlot Østensjøveien er lyden fra biltrafikken blitt svakere, selv om det er færre rene gangveier å velge mellom. Bommer hindrer gjennomfartstrafikk, og barn på under ti år suser nedover bilveiene på sparkesykler.

(Teksten fortsetter under bildene.)

"Føtene er naudsynte for å utretta mange daglege gjeremål. Likevel er det å gå ein nærmast oversett aktivitet", skriver Finn Tveito. I boka si vil han helst ikke fortape seg i abstraksjoner og idealiseringer som man lett havner i når man begynner å greie ut om åndelig gevinst ved en pilegrimsreise og personlig mestringsfølelse ved å gå over for eksempel Grønlandsisen.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Fordi ordet gå vanskelig lar seg substantivisere - Tveito peker på den dårlige klangen i ord som gåeren og gåinga - velger forfatteren å spinne videre på ordet vandre. "Vandraren er han eller ho som forflyttar seg til fots over kortare eller lengre strekningar, med eller utan klare mål for det ein gjer", skriver Tveito.

Og så understreker han at vandring ikke er det samme som å reise. "Han eller ho som vandrar, utviklar eit kvalitativt anna blikk på omgjevnadene enn det passasjerer på tog, fly eller i bilar og bussar gjer”, skriver Tveito.

Mange sanseinntrykk

Vi passerer Tøyen og krysser etterhvert Trondheimsveien på vei over til Grünerløkka der vi har ulike ærend. Bak oss har Synnøve og jeg en drøyt to timer lang vandring i moderat tempo og med mange sanseinntrykk. Vi oppsummerer det hele som en tur på mer eller mindre kjente stier og veier, men med helt nye opplevelser og observasjoner.

(Teksten fortsetter under bildene.)

“Ifølgje antropologen Edward T. Hall er det slik at farten til køyretøyet tilslører dei inntrykka som passasjerane får av dei nære omgjevnadene, og skiplar tilhøvet til heile landskapet. For vandraren stiller det seg annleis. Det å vandra er ein måte å sansa omgjevnadene på, utført i gangfart - i menneskets tempo. Slik lyder min definisjon på vandring", skriver Tveito.

Jeg er romantiker nok til å fortape meg i slikt som pilegrimsvandringer og kryssing av Grønlandsisen. Men jeg finner mye spennende i boka til Tveito, og jeg vil i tida som kommer bruke den som utgangspunkt for flere artikler om det å gå.

Skritt for skritt vil jeg ta for meg hva man kan oppnå ved å bruke beina. Velkommen skal du være til å ta del i vandringa, in the speed of feet!

In my room, the world is beyond my understanding, but when I walk I see that it consits og three or four hills and a cloud.

- Wallace Stevens -