Jeg sitter ved Sørlimyra i Østmarka og teller ringer i vannet. På nytt og på nytt teller jeg, helt til jeg kommer ut av det.

Det er spesielt her i nordre del av myra når ettermiddagssola henger så oktoberlavt at den lager motlys og sterke kontraster. Høsten har fargelagt deler av naturen, men vannet rundt de flytende torvelementene er liksom uforanderlig.

Likevel er det nok faktisk slik at vann er i en hurtigere endring enn løvverk og planter ellers, men det skjer en utskiftning så fargeløs og flytende at den av og til glipper for meg når jeg ikke er ved en bekk eller et fossefall.

En stadig energiflyt

I boka “Det vandrande menneske”, som jeg også omtalte i de to første delene av Walking creature-serien, skriver Finn Tveito blant annet: “Det å vandra er ei uavslutta handling som sjeldan fører fram til sikre og utvetydige svar. Ein av lærdommane vandring fører med seg, er såleis det naudsynte i å forlengja ei rørsle: Halde fram vandringa og elles aktivitetar som på ulike måtar kan knytast til det å vandra, til dømes det å skriva, leva, snakka, arbeida, læra, og byggja.”

Jeg liker det langsomme, men jeg setter pris på endringer, overganger og kontraster. Vandringen inn i skogen - og pausen her ved myra - minner meg om at den såkalte virkeligheten jeg daglig lever i, i bunn og grunn er en illusjon, eller i beste fall en variasjon over noe som ligner det jeg tidligere har erfart .

Jeg kan godt sette meg stille ned etter å ha gått et stykke, men noe rundt meg - eller inni meg - vil alltid være i bevegelse. Det jeg kan sanse omkring meg, minner bemerkelsesverdig om Sørlimyra for akkurat et år siden. Men byggeelementene er blitt skiftet ut mange ganger siden den gang. Energien flytter seg rundt, former endres, celler dør, og andre kommer til.

Et omvandrende blikk

Når jeg går sakte langs myra kan jeg høre fugler, og det skvalper av småfisk. Jeg kjenner den nesten evige lukta av forråtnelse, og når jeg stryker hånda over falne trestammer, kjenner jeg fukten idet barkbiter spretter av og faller til bakken. Jeg passer meg for ikke å kverke maur når jeg setter meg ned på en stamme med boka mi.

Tveito omtaler også noe av det Henry David Thoreau (1817-1862) har uttalt i sine bøker, når han skriver: “Den vandraren Thoreau ser for seg, er nettopp i stand til å utvikla ei audmjuk og intelligent samkjensle med alt som lever”.

Tveito mener Thoreau tegner et rikt nok bilde av det å vandre - med et aktivt sidesyn og et omvandrenede blikk - til at det kan være til inspirasjon for oss i dag.

I en av dagbøkene sine skal Thoreau ha uttrykt at målet for han og menneskeætten ikke nødvendigvis er mer kunnskap, men en intelligent for for sympati.

Tveito tolker Thoreau slik: “Det er ikkje for å verta frisk eller koma i god form me bør vandra, men for å gjera tilværet rikare og meir spennande, rett og slett skape nye opplevingar, og stella oss slik at me får høve til å utvikla vesentlege innsikter om den posisjonen me har innanfor det store samspelet i naturen”.

I ett med naturen

Jeg kan jo innbille meg at jeg er usynlig her, at jeg verken luktes eller føles av omgivelsene, og at jeg er helt stille. Men slik er det jo ikke. Jeg er energi i forflytning, i endring - og jeg setter spor, skaper ringer i vann, i alle fall for en stund.

Samtidig er jeg i pakt med naturen, alltid i bevegelse. Jeg går i ett med den når jeg vandrer gjennom den, alltid i endring. Jeg eldes, som det heter, jeg snyter meg ut i løse lufta så væske lander i lyngen og lyden gjaller mellom stammene. Og jeg legger på nytt flortynne strimer av hud igjen på stammene når jeg stryker hånda over dem.

Jeg plukker med meg noe når jeg sitter der i ettermiddagssola og skriver med tusjpennen min. En barnål, en jordklump, en gresstust - fester seg til sko og ryggsekk. Jeg vandrer hjem med det, og med hodet og hjertet fullt av nygamle sanseinntrykk.

Inntrykkene kommer deretter til syne på skjermen din - og kanskje går du så inn i naturen nær deg og bryter en kvist, kaster en kongle i tjernet, tråkker i en maurtue - og endrer alt sammen litt.

Å gli inn i bevegelsen

Vi går i sykluser, i spiraler, og vi kan ikke stoppe det. Jeg fryser noen øyeblikk med fotoapparatet mitt, men jeg stopper ingenting. Bildene mine blir en slags dokumentasjon på et bestemt stadium i en evig bevegelse, ikke noe mer.

Tveito skriver noe om tekstene til en av romantikkens store diktere, William Wordsworth (1770-1850), noe jeg syns kan skyves inn her. “Det handlar kanskje aller mest om å ta vare på den energien som oppstår av vandringa, anten vandraren set seg ned for å skriva dikt eller gjera noko anna. På denne måten blir sjølve vandringa mindre viktig enn den rørsla og den energien som vandringa “produserer”. Oppgåva til vandraren blir då å gjera nok aktivt og konstruktivt med denne rørsla, gli inn i henne, skapa noko av henne, rett og slett “laga eit verk av rørsla”, skriver Tveito.

Jeg legger tusjen og notatboka ned på nedfallsstammen og plasserer et vissent løv som bokmerke mellom to ark.

Så trekker jeg pusten dypt, senker skuldrene og løfter blikket igjen. Det er vakkert her ved myra; ingen kan ødelegge symbiosen akkurat nå.

Nature does not hurry, yet everything is accomplished.

- Lao Tzu -