Jeg krysser El Paso, forserer Kastekloppen og sniker meg inn til Musehogget. Der inne i skogen finner jeg de grønneste daler, de fyldigste kantareller - og en gammel blå skistav.

• GANGBART: I forkant av hver helg vil jeg fortelle om en tur det går an å ta til fots. Det kan bli korte forslag og lange forslag, noen humpete og noen flate. Poenget er at vi kommer oss på beina og går.

Jeg kaller det GANGBART når jeg tipser om vandringer, og jeg bygger helst tipset rundt en gåtur jeg har gjennomført selv. Slik er det også denne gangen. Vi skal tilbake til 12.november, men turen lar seg nok gjøre omtrent på samme viset også i dagene som kommer, så lenge været ikke endrer seg mye.

De underlige navna

Det kryr av steder med artige navn i Østmarka, og mange av dem har jeg vært innom.

Men så er det noen som bare står der på kartet mitt og venter i årevis, slike som Kastekloppen, Musehogget og Svarvestolsbrenna.

Jeg har kanskje lest om dem en gang eller to i Even Saugstads bok "Østmarka fra A til Å", men minnet mitt lekker og ofte dumper jeg innom en plass uten Evens bok i sekken. Og da må jeg lese meg opp i etter turen.

Tjuvstart med sykkel

Denne formiddagen tar jeg sykkelen inn forbi Rustadsaga og Ødegården, svinger sørover ved Høyås og parkerer ved El Paso, ved brua over sundet mellom Nord-Elvåga og Sør-Elvåga.

Jeg liker jo best å gå. Men når dagens egentlige startpunkt ligger flere kilometer hjemmefra - og jeg ikke har endeløst med tid å ta av denne dagen - setter jeg pris på at sykkel fram og tilbake gir meg en time mer til fots i det ønskede området.

Her har jeg vært mange ganger, tidlig og seint, på vei til soppturer, lunsjpauser i sola med utsikt sørover vannet, eller på vei tilbake fra langturer lenger øst. Jeg har sykla, vandra og gått på ski.

Men det er stier og koller, bukter og dalstrekninger i området øst for vassdraget som jeg ennå har til gode å besøke. I dag har jeg ikke lest meg opp på forhånd, jeg har ikke med meg noe annet enn mat, drikke, ei tynn boblejakke og et sitteunderlag - og jeg veit ikke mer enn at jeg har lyst å gå over brua og videre nordøstover mot Musehogget ved Halssjøen.

Selv om det er blåmerka stier og rødmerka skiløyper her øst for El Paso, er det som å komme inn i en annen verden.

Jeg følger stien opp til delet oppi bakkene øst for den gamle plassen Nordre Skytten, og her velger jeg stien til venstre som jeg ikke kan huske at jeg har gått før.

Opp langs Tjuvdalen

Den leder meg gjennom et lunt myrlandskap, opp på vestsida av den trange Tjuvdalen, og videre over østsida av Nilsåsen.

Det er ikke et menneske å se, trær og gammel sopp ligger og råtner langs stien, og skogsfugl flakser opp bak kratt og tuer når jeg nærmer meg dem.

Jeg veit ingenting om verken Nils eller tjuven - kanskje var det Nils som var tjuven - men fortidas forgjengelighet omslutter meg med en nesten lydløs stillhet.

Ved Kastekloppen

Når jeg kommer til stidelet øst for Skråbakkåsen, skal jeg følge ei skiløype - som jeg kjenner fra den tida det snødde i Østmarka - nordover til toppen av Deledalen, som løper opp fra Nord-Elvåga.

Men et lite steinkast før dette stidelet skritter jeg over Kastekloppen der bekken renner ned mot Tjuvdalen.

På et tre ved kloppen står en plakat som gir meg forklaringa på navnet.

Det er sjelden jeg bærer rundt på stein når jeg går i skogen, men jeg klarer ikke å passere denne plassen uten å kaste en stein i bekken ved kloppen. Det er ikke det at jeg har så fryktelig dårlig tid at jeg trenger et dytt i ryggen, og jeg tviler ikke på at turen blir god, for begynnelsen har vært bra.

Jeg er jo alltid av den mening at det er diskutabelt om det alltid er best å komme raskt fram når det kan føre til at man overser noe på veien. Men om det vil slå uheldig ut at jeg har plukka steinen rett ved bekken, vil vise seg.

Steinen jeg har plukka, svever et lite sekund, treffer berget rett ved bekken, og bryter vannflata med et kvast plask. Jeg kikker på den en liten stund før jeg går videre.

Når jeg kommer til toppen av den nevnte Deledalen, forlater jeg merka sti og skiløype og finner et lite tråkk som skal lede meg østover mot Halssjøen og Musehogget. Siden tråkket er noe svakt for mine halvgamle øyne orienterer jeg meg mest etter terrenget, med Gardfangåsen opp på nordsida av meg og myrområder på sørsida.

Sopp så det holder

Jeg skimter en og annen fargerik sopp, styrer unna, mister tråkket igjen, kjenner lukten av noe velkjent, og brått snubler jeg over buketter av gul kantarell som har fått vokse seg rekordstore fordi ingen trolig har tråkka på samme sted som meg denne seinhøsten.

Nå er ikke overmoden gul kantarell det beste å bære med seg fra skogen, men mange av de jeg finner er i overraskende bra stand, og jo nærmere jeg kommer Musehogget, jo flere traktkantareller finner jeg også.

Da er det bare å plukke i det man har av utstyr, siden soppnettet ligger igjen hjemme. Buffen min får seg en knute i enden, og i sekken finner jeg en liten plastpose, så jeg berger meg.

Før jeg kommer ned til den sørvestre delen av Halssjøen, passerer jeg en åpen plass mellom trærne, og langt bak i minnet mitt dukker det opp et bilde av ei hytte på dette stedet.

Jeg kikker meg godt omkring, men ser ingen hytte.

Og siden det romler i magen, lar jeg eventuelle ruiner ligge under vissent gress og finner meg en rasteplass i vannkanten.

Jeg ser ikke bort fra at det finnes vakrere plasser enn denne “fjordarmen” sørvest i Halssjøen, men denne utsikta er mer enn nok for meg der jeg sitter og skyver innpå brødskiver i sakte fart.

Jeg later som jeg ikke ser kraftlinjene som henger der borte i øst; jeg minnes en vakker, neglsprettende skøytetur jeg hadde der borte for noen år siden: og så funderer jeg på om jeg skal ta samme vei tilbake, eller en omvei i sikksakk over Svarvestolsbrenna først.

Jeg velger det siste, selvsagt. Litt rolig sikksakk i ulendt terreng skader ingen, mener nå jeg, og så er det jo slik at de vakreste og rareste ting ofte dukker opp rundt nye svinger, slikt som grønne daler…

…nye matbuketter…

…gamle skistaver…

…vakre trær…

…og ualminnelige steiner.

Hjem i blåtimen

Jeg finner tilbake til den merka stien rett ved Kastekloppen. Det frister å følge bekken ned gjennom Tjuvdalen, men noe skal man jo ha til gode, så jeg går stien jeg kom oppover.

Så kan man jo lure på om det var noe i det som sto på plakaten ved Kastekloppen eller ikke. Har jeg kommet meg raskt fram eller ikke? Har reisen vært god eller ikke? Og kan noe som helst forklares med at jeg ikke hadde båret med meg steinen jeg kasta, eller det faktum at den traff berget før den landa i bekken?

Idet den blå timen åpenbarer seg, etter fire timer utenfor allfarvei, kommer jeg tilbake til El Paso og sykkelen med sesongens fyldigste soppsamling, med vakre inntrykk på netthinna, og med ny undring omkring enda flere snodige stedsnavn.

Jeg tror jeg hadde gått glipp av mye av dette om jeg holdt høyt tempo, jeg veit at jeg må sette av tid hjemme på kjøkkenet til å håndtere soppen, og jeg kjenner på meg at det ikke er siste gangen jeg sykler inn til El Paso.

Før jeg tråkker vestover og ut av skogen, kaster jeg et blikk over brua. Mon tro om skistavtrinsa er enda blåere nå?

EKSTRATIPS 1: Disse stedsnavnene har jeg funnet omtale av i Even Saugstads “Østmarka fra A til Å”:

Skyttenbrua (El Paso) - Bru i sundet mellom Nord- og Sør-Elvåga som måtte bygges da vannstanden i Elvåga-vannene ble hevet i 1964, slik at de to vannene ble ett. Brua ble omtalt av friluftsungdom på 1960- og -70-tallet med det spanske ordet for passasje, overgangssted, El Paso, som også er navnet på en by i Texas i USA.

Musehogget - Tidligere tømmerhoggerkoie ved sørvestre vik av Halssjøen. Losby Bruk satte den opp, Milorg-folk brukte den under krigen, og siden ble den mye brukt av speidere. Den sto til 1951.

EKSTRATIPS 2: Navnet Kastekloppen har jeg avslørt historien bak, men jeg vil la det være opptil deg som leser å finne ut av de andre nevnte stedsnavnene selv, det er jo noe av moroa ved å gå på tur. Her kommer de igjen: Skytten, Elvåga, Tjuvdalen, Nilsåsen, Skråbakkåsen, Deledalen, Gardfangåsen, Halssjøen, Svarvestolsbrenna. En svarvestol veit du sikkert hva er… :-)