En voksen lekeplass

For ni år siden studerte jeg friluftsliv på høyskole - for å lære. Nå går jeg til skogs - for å leke. Alt begynner med leken, men leken trenger ikke slutte.

• I 2020 presenterte jeg bloggtekster under kategorinavnene “SKRITT FOR SKRITT”, “GANGBART” og “POSTKORT”. Nå fjerner jeg disse og innfører tre nye som gir rom for mer lek og undring.

• Ved slutten av hver uke vil jeg presentere BLIKK - ukas bilde (eller bilder) med peker til galleriet her på “WALK - the world at our feet”.

• Så vil jeg etter helga by på BLEKK - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst der ordene bærer historien mer enn bildene gjør.

• Seinere i uka inviterer jeg til BEVEGELSE - en vandrebeskrivelse, et turtips eller en vakker endringsinspirasjon.

Jeg tror vi må våge å gi barn i alle aldre stor frihet til å gjøre det de selv har lyst til.

I boka “Folk flest er gode. En ny fortelling om menneskenaturen” (Spartacus Forlag, 2020) siterer forfatter Rutger Bregman psykologen Brian Sutton-Smith som har skrevet: “Det motsatte av lek er ikke arbeid, det motsatte av lek er depresjon.”

Historikeren Bregman kommenterer dette slik: “Måten mange av oss arbeider på i dag - uten frihet, uten lekenhet, uten indre motivasjon - gjør stadig flere mennesker deprimerte. Ifølge Verdens helseorganisasjon er depresjon blitt folkesykdom nummer én. Vårt underskudd finnes ikke i et budsjett, men i oss selv. Det er et underskudd på det som gir mening. En mangel på lek”.

Naturlig mening

Onsdag pakka jeg sekken med kamerautstyr, tjukke votter med innebygde fingervanter, en ekstra anorakk og et par fotposer. Så gikk jeg fra Bøler via Ulsrudvann til Sarabråten på østsida av Nøklevann. For å leke.

Underveis traff jeg på to hyggelige damer som trengte hjelp for å finne fram - og vi ble fort enige om at friluftslivet vårt har en mening i seg selv. Det trenger ikke lede fram til noe helt annet når man oppholder seg i naturen, selve oppholdet har en egenverdi som ikke trenger å bli forsvart. En voksens friluftsliv kan være vedkommendes lekeplass.

Damene fryda seg over historien rundt Thomas Heftye og Sarabråten, men i drøyt 10 minusgrader ble de fort kalde. Så da vi kom til fossen som ligger to konglekast sørøst for ruinene, ville de helst skru opp tempoet. Jeg pekte dem videre i retning Rustadsaga og tok av meg sekken for å finne fram ekstratøyet.

Lekehansker.

Lekeyttertøy.

Jeg var jo kommet hit for å leke på min egen måte, med kamera rundt fossen som strutta av is i vakre former.

Hadde damene visst hva de gikk glipp av, tror jeg de hadde ombestemt seg og blitt her rundt fossen med meg i et par timer. Den ene er kunstner og den andre er skuespiller, så jeg tror de fremdeles har leken i seg.

Å ha det moro

Jeg forstod det ikke helt den gangen, høsten 2011, da jeg i en alder av 46 år starta på et ettårig helårsstudium i friluftsliv ved Norges idrettshøgskole (NIH), at jeg var kommet dit for å leke igjen - “ødelagt” av voksenliv som jeg var.

Jeg var 13 år eldre enn den nest eldste i gruppa på drøyt 20 studenter, og jeg var fast bestemt på at jeg skulle inn i et studieår med nesten intravenøs praktisk undervisning som kunne bringe meg fram til en jobb i friluft.

Under en av de første samlingene sendte lærerne rundt følgende spørsmål: “Hva vi du ha ut av dette studieåret?”. Én etter én svarte de unge menneskene at de ville ha det moro. Da turen kom til meg, sa jeg: “Jeg vil også gjerne ha det moro, men jeg kan ikke si annet enn at jeg vil lære noe når jeg setter av et helt år til studier igjen”.

Flere av de andre så undrende på meg - noen av dem var nyutdanna sosiologer og lærere, andre hadde så vidt gjort seg ferdig med videregående skole - mens jeg forestilte meg at jeg visste best siden jeg var eldst, hadde mye annen høyere utdanning bak meg, og kunne vise til bredere livserfaring.

Naturlig erkjennelse

I ettertid har jeg erkjent at jeg var litt på jordet.

Gjennom dette studieåret ble jeg etter hvert mer og mer klar over hvor givende det var å leke på fjellet, i skogen og på fjorden - sammen med en haug med andre store barn.

Purunge menn med tre skjeggstrå og kvinner med foreldre yngre enn lillesøstra mi viste fram solid naturerfaring og lekende erkjennelseskunnskap. De klatra, sprang og tøysa - vi dramatiserte folkeeventyr i dype skoger, hjalp hverandre gjennom iskalde netter i vinterfjellet, og padla varsomt på rekke et godt stykke unna hekkende fugl - og aldersforskjeller ble viska ut.

Lekende utvikling

I leken lærte jeg en rekke saker og ting - om meg selv, om andre og om naturen - uten egentlig å være klar over det. Og da studieåret ved NIH var over, fortalte lærerne meg at jeg i deres øyne var den studenten som hadde gått gjennom den største personlige utviklinga.

Nå er det slett ikke om å gjøre for meg å komme ut av en slik utdanning som en “vinner”. Og det er sjelden jeg bruker ordet “stolt”.

Men etter dette året var jeg faktisk stolt av meg selv, fordi jeg hadde våga å hoppe i det, fordi jeg hadde lekt og hatt det moro, og fordi jeg følte meg som et bedre utgave av meg selv da året var over.

Kanskje var jeg den i studentgruppa som tidligere hadde hatt “mest tid til å miste barnet i meg selv”. Og kanskje var dette den minst “skolete” av alle skoler jeg hadde gått på.

Fra toppen av fossen.

Nysgjerrig og undrende

Før jeg kom til fossen i går sa jeg til meg selv: “Jeg lurer på hvor spektakulær fossen ser ut etter flere dager med frost. Går det an å klatre rundt det hele, tro? Om jeg skal være her lenge nok til å få fotografert fra flere vinkler, må jeg ta på meg ekstraklærne før jeg begynner å fryse - og så kan jeg jo kaste meg inn i leken!”

Jeg tror Omar Itani har formulert grunnlaget for lek - en lek som over tid selvsagt gir lærdom. Itani, som er en slags inspirasjonsskribent, sier det slik: “Truth is, the extent of how far you go in life is tied to three things: How curious you are, how often you question things, and how likely you are to take action.”

Nysgjerrighet, undring og handling - jeg hadde alt på plass. Og jeg tok turen rundt hele fossen ved Sarabråten - jeg dro meg opp på nordsida ved hjelp av armer og bein, jeg balanserte på skavler og glasserte røtter, og jeg sklei ned skrenter på sørsida på bare buksebaken - drevet av gleden over naturen som klatrestativ, fotomotiv og lekekamerat.

Og hva lærte jeg så? Jo, blant annet at våte fotposer sitter godt fast i isen når jeg bruker tid på å fininnstille kameralinsa, at fossesprut på samme linse lager artige fotoeffekter, og at rennende vann kan ha god fart til tross for et tosifra antall minusgrader.

Dette i seg selv flytter ikke fjell, men jeg hadde det i alle fall moro de to timene jeg lekte rundt fossen. Fotografiene jeg kom hjem med er bare bonus.

Aldri for gammel

Arne Næss ble en gang, da han på tampen av sitt drøyt 90 år lange filosofliv klora seg fast i en buldrevegg, spurt av en journalist om hvorfor han i en slik høy alder fremdeles lekte. Næss skal ha svart retorisk: “Hvorfor har du slutta med det?”

Arne Næss leker nok der han er nå også. Hvorfor skulle han ikke det?

Pakk sekken, gå inn til fossen der du bor, og dans med isen, så finner du svaret!

Og kanskje finner du et par hyggelige damer som vil leke med deg.

Skolen er reklamebyrået som forsøker å få deg til å tro at du trenger at samfunnet er som det er.

- Ivan Illich -