Jeg vandra ut på det ruglete svaberget og bøyde knærne til jeg satt på huk. I det fjerna skimta jeg Nesodden, og mellom oss var et lite hav av fotomotiver.

I år gir jeg julekortene mine en smak av barndom. Jeg forestiller meg at de har et skjær av 1960-tallet over seg.

Skogen synger når isen legger seg på Ulsrudvann; en hvinende vise om kulde og overgang kryper over tjern og innsjøer idet de fryser til nå i desember.

Hva er vel virkeligheten, annet enn en forestilling, en oppfatning av lys og mørke, lyd og stillhet, som langsomt - ja, nesten umerkelig - endevender det vi kan sanse?

Steinfyllinga ved myra gjør sitt til at isen her fryser langsommere enn bare noen meter bortenfor. Det skaper et unikt visuelt uttrykk som forandrer seg fra dag til dag.

I frosten ligger kjærligheten begravet. Det er jeg sikker på. En vakker dag smelter jeg sammen med den for godt.

Mandag formiddag var det ikke en hund å se der jeg tok lunsjen ved Sørlimyra. Det var ikke et menneske å se heller, og faktisk ikke en eneste fugl.

De beste bildene av ettermiddagssola får man for tida om man vender den ryggen og går inn i den mørke skogen.

Akkurat idet vinteren slipper taket kan man balansere inn til mest glitrende fotomotiver i Svartdalen.

Påsken i Østmarka har vært stille som i grava. Bare spør fuglene!

Med blikket festa til isen kan du fremdeles vandre over Sørlimyra, selv om mars snart er over.

Jeg ser fram til å sanke stillhet. Jeg tror jeg vil få det til. Jeg veit det vil gjøre oss godt.