Kjempen på Fjellsjøkampen

Oppskrift på eventyrlig fjelltur: Kryp gjennom tåka på Romerike, gå til topps på Fjellsjøkampen, og skli ned til Hurdalssjøen! Så stopper du og tar et bilde av sprekken du har laga i tåketeppet.

• GANGBART: I forkant av hver helg vil jeg fortelle om en tur det går an å ta til fots. Det kan bli korte forslag og lange forslag, noen humpete og noen flate. Poenget er at vi kommer oss på beina og går.

Det er en av de oktoberdagene du veit du vil huske lenge, fordi den starter så annerledes. Det er ikke hver dag tåka visker ut kjøkkenutsikten til naboblokka, det er ikke hver dag broren din overnatter slik at dere skal komme dere passelig tidlig av gårde, og det er ikke hver dag du skal til til høyeste toppen i gamle Akershus fylke.

Det er en av disse oktoberdagene du veit du vil huske lenge, fordi du for første gang sikter deg inn over Moreppen, mot vestsida av Hurdalssjøen, og opp Skrukkelidalen ved Hurdal kirke.

Det er en av disse oktoberdagene du veit du vil huske lenge, fordi det bare er vel to kilometer å gå bratt opp fra parkeringsplassen til toppen, fordi tåka brått er et loddent teppe under den blå himmelen, og fordi du veit at du kommer til å møte noen eller noe som du ennå ikke veit hvem eller hva er - på stien, bak et tre eller et sted i horisonten.

Å prate om alt og ingenting

Av alle ting holder vi praten gående om kvaliteten på druer idet vi labber sakte oppover fra Gjødingseter. Det er jo noe av det berusende med en vandring - at man godt kan avtale et samtaleemne på forhånd, og så går man der i en slags mental tåke og babler om helt andre ting. Og ingen husker siden hva det egentlig var vi hadde tenkt å snakke om, men det gjør heller ingenting.

Vi har sett navn som “Illebrent” og “Daudmannsmyra” på kartet, og vi snakker litt om slikt også. Men hva veit vel vi? Vi er jo ikke stedsnavnsforskere, selv om vi etterhvert har vært en del steder, som i Helvete og ved Dritarholberget.

Nei, sånne ting kommer og går, tenker vi. Og så holder vi fred litt.

Å støte på en gjeter med stokk

Men det er jo ingen hemmelighet at vi ganske raskt finner noe å kommentere. For eksempel det faktum at når du ikke kikker så nøye på kartet, men tror at du har gått sånn cirka 2,3 kilometer, og du er på en topp og det ikke er et utsiktstårn der, slik som du har lest et sted, da spør du broren din: “Skal det gå nedover igjen her da? Hvor er tårnet?”. Og da svarer gjerne broren din kvikt: “La oss spørre han der!” Og så peker han kjapt mot mannen som kommer opp mot oss på stien.

Det er en godt voksen mann - ikke for høy og ikke for brei, og kanskje ikke så lett på foten lenger. Han går med stokk, men uten sekk - ja, det ser ikke ut som han har med seg ei flaske vann en gang. “Å, han har nok trening i å gå”, tenker jeg idet jeg kommer tett nok på skyggelua hans. “Gjeteren.no” står det på den.

“Ja, noen mente jeg trengte den lua”, sier mannen som heter Nils. Nylig har han hjulpet en slektning med å sanke sau for høsten, og det er visst slikt Nils gjør rett som det er - han hjelper til der det trengs. I dag har han fått haik et stykke opp i fjellet med en jeger, og siden han kjenner området bedre enn jeg kjenner mitt eget nesebor, har Nils tenkt seg bort fra stien straks for å gå umerka tråkk hjemover.

Nils er nylig blitt pensjonist etter 50 år i jobb på det lokale sagbruket. Han veit så mye om det vi kan se fra Fjellsjøkampen at vi smilende forteller forbipasserende om ham.

Å trykke på en historieknapp

Ved første øyekast kan det se ut som en enkel sak å haste over alt det som er spennende i Hurdal løpet av en dag. Men så møter du Nils.

“Hansebakken”, sier Nils, og forteller om den gamle boplassen som nå er fraflytta. “Bjørtomt”, sier Nils, peker mot Skrukkelia, og forklarer hvordan en mann på 85 år nær den plassen faktisk har tre kilometer med egen vei å brøyte. “Ronken”, sier Nils og peker mot en boplass nærmere Hurdalssjøen. Så ler vi litt alle tre.

“Illebrent”, sier Henning. Og Nils forteller om den store brannen som en gang før hans tid svidde av mye av vestsida av Fjellsjøkampen. Her nede skal det forresten ligge finner begravd, finner som bodde ulovlig i Norge for lenge siden og ikke fikk komme i vigsla jord ved kirkene da de vandra heden.

“Daudmannsmyra”, sier Henning. Og Nils blir stille, kikker seg over skuldra og trekker pusten.

Å vente litt med desserten

Nå lurer du sikkert, men på dette tidspunktet passer det å ta seg en pause for å la møtet med Nils synke inn.

Han har skrytt av den vakre Bjørnåsen rett nord for grensa mot Innlandet og de fire fiskevannene nær ved, han har så vidt nevnt de molterike feltene med kvinnenavn som “Barbro-myra”, og han har pekt ned mot ei hylle med utsikt mot Fjellsjøen der han mener det er mye bedre å ta lunsjen enn borte ved utsiktstårnet.

Og vi gjør som den vesle Fjellsjøkjempen sier. Vi går til hylla to steinkast unna varden på stien. Der spiser vi mens vi nyter det vi ser.

Å sende en historie videre

Det er en av disse historiene du veit du vil huske lenge. Det er en av disse historiene som kan ta pusten fra den beste utsikten, for å si det slik. Det er en av disse historiene som Nils kan fortelle to nysgjerrige, lettbeinte brødre på eventyr, men kanskje ikke alle andre.

Og det er en av disse historiene du kan fortelle videre til fremmede som i beste førkorona-stil presser seg rundt deg på toppen av tårnet.

Daudmannsmyra er den lille lyse flekken i skogen rett til venstre for det høye treet.

For når en av de fremmede med blikket ned i et av de to ypperlige siktelinjeskilta utbryter “DAUDMANNSMYRA!!” - ja, da kan du ikke dy deg.

“Vil dere høre historien bak navnet?” spør jeg ut i lufta mens jeg lar blikket gå mellom åtte fjes som skjuler utsikten til Gaustatoppen, Norefjell, Jotunheimen og Rondane.

“Ja”, svarer flere av dem.

Å tømme et utsiktstårn

“Jo, det var en gang en dement mann som forsvant fra aldershjemmet i Hurdal. Det kan vel ha vært en gang på begynnelsen av 1900-tallet”, sier jeg og ser meg rundt. Folk ser på meg med forventning.

“Han hadde vel vært borte et års tid da noen fant levninger etter et menneske ved denne myra”. Folk ser på meg med rynker i panna.

“Det må nok ha vært dyr som fant ham først. For han ble ikke funnet i én bit, for å si det slik”. Folk begynner å se ned mot Daudmannsmyra.

“Så det er et ganske ferskt stedsnavn”, sier jeg og legger til: “Og denne historien har jeg nettopp hørt borti her fra en kar som i ung alder kjente en eldre mann som visstnok skulle ha vært med på å fjerne levningene fra myra”.

Alle de fremmede står stille og ser på meg, så jeg snur meg mot broren min og sier: “Er det noe jeg har glemt, Henning?”.

“Tja,” sier han. “Det måtte jo være at en lokalhistoriker mener å ha bevis for at den gamle mannen som ble funnet død ved myra, ble drept”.

Folk begynner å forsvinne ned trappa. “Men hvem vil vel ha interesse av å drepe en dement mann”, spør jeg mens jeg smiler til ei av damene.

Det er bare så vidt jeg rekker å be sistemann i gruppa ta et bilde av Brødrene Bratland og utsikta mot myra og Hurdalssjøen.

Brødrene Bratland på bravader i Hurdal. Sjøen helt til høyre, myra helt til venstre. Tårnet står på Fjellsjøkampen, 812 m.o.h.

Bjørnåsen i bakgrunnen får vente til en annen gang. Den ligger tross alt i et annet fylke.

Å puste ut over en sildrende bekk

Vi gir på nedover på nordsida av Illebrent. Først idet vi kommer til bekken som renner fra Abbortjern, tar vi oss en pust i bakken.

Her kan vi velge å følge en umerka sti opp mot Bjørnåsen, men vi bestemmer oss for at det vil bli i meste laget å plusse på to-tre ekstra timer med gange. Og hvem veit hvem vi vil treffe på av lommekjente fortellere der oppe?

Vi bestemmer oss for heller å teste om det går an å følge skiløypa rundt på vestsida av Fjellsjøen eller om den er så blaut som det Nils har fortalt oss at den er.

Og blaut er bare fornavnet, så vi snur og følger veien på nordsida av Fjellsjøen istedenfor. Der finner vi en flott plass hvor vi kan putte i oss resten av matpakka mens vi lar blikket flyte utover.

Å ikke vite alt

Det er en av disse oktoberdagene du veit du vil huske lenge fordi du…:

…nesten får en fallende kongle i hodet, men rekker å fotografere den før støvet har lagt seg.

…møter andre dyr som også veit at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet.

…fotograferer i fart med linsa ut av bilvinduet, retta bakover mens du selv ser i speilet idet du trykker på avtrekkeren.

…stopper og går ut ved Åsand i rette øyeblikk på hjemturen.

Men mest av alt er det en av disse oktoberdagene du veit du vil huske lenge fordi du finner middag hos smilende små damer på City Thai på Råholt, så langt fra eventyrhøydene i Hurdal som det vel er mulig å komme.

Hvordan det kunne skjule seg ei reke inni den kyllingbiten Henning fikk på tallerkenen sin - ja, det er nok en helt annen historie.

EKSTRATIPS 1: Det går sikkert an å få seg en god middag på Hurdalsjøen Hotell. Molstad Landhandleri holder åpent på lørdager fra 12 til 16 for den som vil ha noe annet å tygge på.

EKSTRATIPS 2: Lag deg en rundtur over Fjellsjøkampen ved å legge turen over myrområdene som ligger i hellinga på sørvestsida av toppområdet!