Drømmen om Tavira. Del 1: Den seige avreisen.
Jeg drømte om Tavira i Portugal i sju år, uten egentlig å vite noe om stedet. Så tok jeg skrittet og reiste nedover for å bo der. Siden har lite vært som før.
13.-15.november i år arrangerer jeg utstillinga "Beleza" på Galleri Kunstgress i Oslo (sjekk arrangementet https://www.facebook.com/events/3898474726833271). Som opptakt vil jeg her på bloggen servere en historie i flere deler som forteller om oppholdet mitt i Algarve i 2017-2018. Det var da de fleste fotografiene til utstillinga ble tatt.
Jeg hadde tenkt på det i sju lange år før jeg bestemte meg. Drømmen om Tavira var hele denne tida bare et dust bilde i et mitt eget hode av en liten portugisisk by med lange sandstrender, hvite murhus og en liten, broket samling algarvianere, kunstnersjeler og klimaflyktninger.
Mer ville jeg egentlig heller ikke vite, for jeg fikk for meg at jeg en gang skulle reise dit for å bli kjent med stedet og menneskene med så lite forkunnskap og så små forventninger som mulig.
Ei grå tavle
Da jeg i 2017 fikk lagt livskabalen min på en ny måte, lot det seg gjøre både tidsmessig og økonomisk å reise avgårde. Jeg sa fra meg frilansavtalen i Aftenposten og leide ut leiligheten i Oslo for et år, og 28. august satt jeg på flyet til Faro i Algarve. Jeg hadde penger nok til å leve veldig godt i seks måneder og ganske godt i tolv.
Ikke var jeg turist, ikke var jeg klimaflyktning, og ikke var jeg kunstner - i alle fall ikke slik jeg selv så det. Og da jeg lukket øynene før landing - for å se for meg Tavira - var det bildet av ei grå klasseromstavle som dukka opp, akkurat slik jeg ønska det.
Mange lurte på hva i all verden jeg skulle gjøre der så lenge. En paraplydrink i den ene hånda, en kikkert i den andre, og en solstol under baken kunne friste noen av dem for ei uke eller to - men et helt år? "Tja, slik kommer det vel heller ikke til å bli", svarte jeg, med en sterk følelse av at det kom til å bli tegna streker og kruseduller på den grå tavla.
Å gå gjennom Australia
Tidlig i 2010 kom jeg over ei bok i hyllene til kulturredaksjonen i Aftenposten. Jeg nappa med meg "Trommeslageren fra Tourigo" av Stig Holmås og leste den langsomt den våren.
Egentlig hadde vel ideen om en langsom vandring eller reise oppstått knappe sju år før dét igjen, da ekteskapet mitt gikk mot slutten, men den gangen snakka jeg oftest om "å gå gjennom Australia" dersom noen spurte hva jeg drømte om - og jeg så ikke helt hvordan det skulle la seg gjøre, selv om det var en lyst og kanskje en lengsel jeg hadde etter å gjøre noe grunnleggende annerledes enn å leve et norsk A4-liv.
Romanen til Stig Holmås handler i korte trekk, og på overflaten, om den unge norske forfatteren Julian som kjører til Tavira - øst i Algarve, sør i Portugal - for å gjøre ferdig en bok. Hovedpersonen har en forestilling om at det vil være bra å skrive mens han sitter på en topp med utsikt ned mot byen og havet i et landskap som han forbinder med den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa.
Det handler om forelskelsens galskap, om Portugal i en brytningstid, om skjendige handlinger, om rotløse mennesker og om skjulte spill med skjebner.
Når flere peker samme veg
På noe uforklarlig vis greidde denne boka å plante et frø i meg. Det var ikke den beste boka jeg hadde lest, ikke skulle jeg reise i en brytningstid, og jeg hadde slett ikke noe bestemt gjøremål i tankene, verken skjendige eller det motsatte.
Men det var noe med skildringene av både folk, miljø og omgivelser som fikk meg til å spørre: Hvorfor har jeg ikke vært i Tavira før? Hvorfor har jeg aldri besøkt fjellområdene nord for byen?
Jeg hadde vært i Portugal og Algarve-regionen før - og stoppa opp i dagesvis flere steder. Men Tavira og omlandet hadde jeg bare sust gjennom i tog på vei fra Spania-grensa mot Faro og Lagos i vest en gang i 1986. Ingen hadde satt meg på tanken om at det gikk an å stoppe der før boka til Holmås kom inn i livet mitt.
Sommeren 2010 ble jeg dessuten kjent med Tavira-trommisen Luis Monteiro under Kongsberg Jazzfestival, og han ba meg komme innom dersom jeg var på de trakter.
Og sommeren 2011, da jeg var med barna mine på Interrail-tur, oppholdt jeg meg ei lita uke i Lagos der en utflytta tysk smykkemaker jeg snakka med hver kveld, brått avbrøt seg selv i en samtale med meg, satte pekefingeren sin mot brystet mitt og sa: "Du må reise til Tavira!". Det hørtes ut som et kall.
Tre uavhengige Tavira-signaler i løpet av et drøyt år - kunne jeg lukke øyne og ører for det? Nei, men jeg ville dra aleine og bli en stund, så returen med barna mine ble lagt nordover via Lisboa og ikke østover.
FOTO: SYNNØVE VASSTEIN CARLSEN
Pengegaloppen
Siden virka det lenge som om jeg ikke skulle få verken tid eller penger nok til å gjøre alvor av Tavira-drømmen. For sikkerhets skyld lukka jeg øyne og ører hver gang Tavira-ordet dukka opp, for å holde den imaginære klasseromstavla grå, uten forventninger.
Men livet var fremdeles fullt av bør og skal og må, nye arbeidsforhold og halvgamle damebekjentskaper, og jeg trodde nok lenge at jeg trengte en slags godkjenning fra menneskene rundt meg for å få det til.
Men så kom en galopperende utvikling i boligprismarked i Oslo, og jeg hadde gode perioder med mange lange vakter på desken i Aftenposten.
FOTO: BENDIK VASSTEIN CARLSEN
Og tidlig på sommeren 2017 foretok jeg en episk, nærmest åndelig oppklarende tog-, vandre- og haiketur gjennom Nordland og Troms sammen med sønnen min.
Jeg fikk en sterk følelse av at det var jeg som levde livet mitt, ingen andre. "Tenk på pensjonen din", sa noen. "Kan du ikke vente til du er pensjonist", spurte andre. "Hva med barna", lurte andre igjen på.
Okshornan på Senja i juni 2017.
Barna var i Tromsø og Førde, 21 og 18 år gamle, og siden akkurat de to noe tidligere hadde gitt meg en tusenlapp i gave, som en symbolsk startkapital i Tavira, var valget til slutt enkelt å tå.
Tre blide unge damer tok over husnøklene mine, og der sto jeg med en sekk på ryggen, ei veske i den ene hånda og en enveisbillett for fly til Algarve i den andre. Så glad som jeg egentlig er i å kjøre tog, kunne jeg jo ha valgt det også denne gangen. Men utålmodigheten min seiret; det var jo ikke en langsom togreise jeg ønska etter sju år med venting.
En varm velkomstgjesp
Etter ei natt i regionshovedstaden Faro satte jeg meg på det trikkeaktige toget og kjørte østover mot Tavira for første gang, 34 år etter at jeg suste forbi motsatt vei. Turen var gjort unna på en halvtimes tid, og da jeg satte føttene på perrongen i Tavira slo cirka 37 skyggegrader mot meg.
Litt for tungt lasta for temperaturforholdene gikk jeg så sakte jeg kunne ned mot vandrerhjemmet. Det var det eneste jeg hadde googla på forhånd i denne byen.
Der hadde jeg bestilt seng i et firemannsrom for tre netter - jeg plasserte bagasjen min og gikk ut i det gule portrommet der en katt fant det for godt å gjespe mot meg da jeg satte meg ned for å puste ut i skyggen. Jeg forsto den pelskledde egentlig godt, der han gjemte seg for sola.
Jeg hadde bak meg åtte Interrail-turer i perioden 1982-1991 og én i 2011.
Likevel lå nå verden der for mine føtter på en måte som den aldri før hadde gjort. Nå kunne alt og ingenting skje.
Men aller først skulle jeg en tur på stranda.
***
(Del 2 av “Drømmen om Tavira” kan du lese her på bloggen i neste uke)
Life is what we make of it. Travel is the traveler. What we see isn't what we see, but what we are.
- Fernando Pessoa, The Book of Disquiet (Uroens bok) -
