Jeg vandra ut på det ruglete svaberget og bøyde knærne til jeg satt på huk. I det fjerna skimta jeg Nesodden, og mellom oss var et lite hav av fotomotiver.

Hvilke mål jeg kan skimte i horisonten, vil jeg holde for meg selv. Å ikke si alt til alle, er første bud for en karakterbygger.

Det grå lyset la et lokk over Indre Oslofjord, og med synet som drivkraft og hørselen som kompass vandra jeg langsomt helt ut til Heggholmen fyr nordvest på Gressholmen.

Akkompagnert av lukta av lær, gummi og metall trykker han utløseren langsomt ned - og hunden stirrer rett i linsa.

Jeg ble liggende helt til eggen på toppen av svaberget hadde satt spor fra bekkenet mitt og opp til halsgropa.

I en time krøp, krabba og kravla jeg rundt som et barn på svabergene for å få kontakt med de ynglende paddene.

Jeg lot tid og rom fyke mens jeg lista meg rundt i fjæra og sanka skjell, steiner og drivved.

Steinfyllinga ved myra gjør sitt til at isen her fryser langsommere enn bare noen meter bortenfor. Det skaper et unikt visuelt uttrykk som forandrer seg fra dag til dag.

Mandag formiddag var det ikke en hund å se der jeg tok lunsjen ved Sørlimyra. Det var ikke et menneske å se heller, og faktisk ikke en eneste fugl.

Novemberlyset bidrar ikke til vitaminproduksjon i kroppen, men jeg syns likevel opplevelsen av den lave sola er en energiinnsprøyting.

Det er godt å sitte ved Svartputten med ei brødskive og en kaffekopp. Og jeg blir ikke overraska om Nøkken en dag kommer opp og gir meg selskap.

Har du gått en tur i skogen og brått fått følelsen av at noen stirrer på deg? Da er du slett ikke alene. Og selv om det (som regel) ikke er noen der, er det ikke så merkelig at vi opplever slikt.