Ukas bilder: Skogens ansikt

BLIKK

5. sep.

Når man syns man ser et ansikt i skogen, kan man spørre seg: Er det virkelig et ansikt der, eller er det jeg som er blitt paranoid?

Når ei uke er over, presenterer jeg av og til BLIKK - ukas bilde (eller bilder) med peker til fotoarkiv eller nettbutikk her på “WALK - the world at our feet”.

Har du gått en tur i skogen og brått fått følelsen av at noen stirrer på deg? Da er du slett ikke alene. Og selv om det (som regel) ikke er noen der, er det ikke så merkelig at vi opplever slikt.

Jeg hadde det slik på tur i Østmarka i helga. Og jeg er ikke paranoid. Men det er visstnok en slags “overlevelses-frykt” som opptrer.

Pareidoli

– Vi mennesker er flinke til å se mønstre i tilfeldige ting, og mønstre er noe som er fornuftig å være oppmerksom på. Om vi alltid antar at alt skjer tilfeldig, er vi dårlig beskyttet når noe uventet plutselig dukker opp, sier psykolog Jan-Ole Hesselberg i en NRK-artikkel.

Dette fenomenet er av psykologer kalt apofoni. Pareidoli er en underart av dette, der man ser ansikter.

Skjulte beskjeder

På Wikipedia leser jeg:

“Pareidoli (gresk for «feil bilde») er i kognisjonspsykologien betegnelse på det at tilfeldige sanseinntrykk blir oppfattet som meningsfulle fordi detaljer og former likner på noe annet. Vanlige eksempler er å se ansikter og figurer i flekker, bilder, gjenstander og naturformasjoner.

Pareidoli er en type apofeni (på engelsk apophenia), det vil si opplevelsen av å se betydningsfulle mønstre eller sammenhenger i noe som egentlig er tilfeldig. Apofeni kan føre til misforståelser og feiltolkninger, som å se spøkelser eller høre angivelig skjulte beskjeder i sangopptak som spilles baklengs.”

Venn eller fiende?

– Ansikter er ekstremt viktige for oss. Det er slik vi identifiserer andre mennesker, og det er her vi ser følelsene deres, hvilken stemning de er i, sier Hesselberg i den nevnte artikkelen.

Forskning viser dessuten at vi er mye raskere til å gjenkjenne sinte enn glade ansikter.

– Det er svært viktig å kjenne igjen hvem et menneske er, og enda viktigere om dette er en venn eller en fiende, sier Hesselberg.

Han mener denne refleksen kan være en del av forklaringen på at folk i gamle dager mente de så tusser og troll i skogen.

Jesus på berget

Hva gjør man så når man støter på dette ansiktet i skogen rett nord for Sandbakken Sportsstue?

Jo, da kan man jo først stå og lure litt på om man har sett lyset for første eller andre gang.

Og så kan man lese seg til følgende i en artikkel av Even Saugstad på nettsida til Østensjø Historielag:

“Helmuth Rohloff er mannen bak de bibelske fjellmaleriene i Sandbakken-området. Det mest kjente er bildet av Jesus som er malt på fjellveggen 200 meter bak markastua. Bildet ble flikket på og vedlikeholdt av Rohloff helt til han døde i 1999. Kunstneren var mye på Sandbakken og ble en god venn med bestyrerfamilien som var der da, familien Bongard. Rohloff blir karakterisert som en eksentrisk og mangfoldig kunstner. Han forsøkte blant annet å finne gull og andre edle metaller i Sandbakken-traktene, og han forsøkte å lage vin av urter og myrvann fra Østmarka. Begge deler uten særlig hell.”