Jeg vandra ut på det ruglete svaberget og bøyde knærne til jeg satt på huk. I det fjerna skimta jeg Nesodden, og mellom oss var et lite hav av fotomotiver.

Hvilke mål jeg kan skimte i horisonten, vil jeg holde for meg selv. Å ikke si alt til alle, er første bud for en karakterbygger.

Det grå lyset la et lokk over Indre Oslofjord, og med synet som drivkraft og hørselen som kompass vandra jeg langsomt helt ut til Heggholmen fyr nordvest på Gressholmen.

Jeg lot tid og rom fyke mens jeg lista meg rundt i fjæra og sanka skjell, steiner og drivved.

Steinfyllinga ved myra gjør sitt til at isen her fryser langsommere enn bare noen meter bortenfor. Det skaper et unikt visuelt uttrykk som forandrer seg fra dag til dag.

Fullkommenhet er ikke noe mål i seg selv, og hva skulle jeg gjøre den dagen det ikke var mer å lære? Jeg er ikke helt hjemme ennå, og det er magisk.

Det er godt å sitte ved Svartputten med ei brødskive og en kaffekopp. Og jeg blir ikke overraska om Nøkken en dag kommer opp og gir meg selskap.