Det grå lyset la et lokk over Indre Oslofjord, og med synet som drivkraft og hørselen som kompass vandra jeg langsomt helt ut til Heggholmen fyr nordvest på Gressholmen.

Akkompagnert av lukta av lær, gummi og metall trykker han utløseren langsomt ned - og hunden stirrer rett i linsa.

Jeg lot tid og rom fyke mens jeg lista meg rundt i fjæra og sanka skjell, steiner og drivved.

Steinfyllinga ved myra gjør sitt til at isen her fryser langsommere enn bare noen meter bortenfor. Det skaper et unikt visuelt uttrykk som forandrer seg fra dag til dag.

Fullkommenhet er ikke noe mål i seg selv, og hva skulle jeg gjøre den dagen det ikke var mer å lære? Jeg er ikke helt hjemme ennå, og det er magisk.

Det er godt å sitte ved Svartputten med ei brødskive og en kaffekopp. Og jeg blir ikke overraska om Nøkken en dag kommer opp og gir meg selskap.

Her har du alt i alt 42 visuelle bevis på at en augustdag ved Sørlimyra og Nøklevann kan by på tobeinte, firbeinte, seksbeinte, bristende, blomstrende og bugnende vidundre.

Det myldret av mennesker på vandring i Østmarka i går. Men det syns ikke på bildene mine; her er det annet liv som dominerer.

Etter forrige ukes regnvær gikk jeg søndag en tur øst for Lutvann - og det var et steinkast unna den blåmerka stien at lyden av sildrende vann fikk meg til å snu på hodet.

De siste to månedene har jeg annenhver dag sittet rolig i en liten halvtime med utsikt over Sørlimyra sørvest i Nøklevann. Det har vært en inspirerende øvelse i å ta til seg stillheten i naturen.

De beste bildene av ettermiddagssola får man for tida om man vender den ryggen og går inn i den mørke skogen.

Akkurat idet vinteren slipper taket kan man balansere inn til mest glitrende fotomotiver i Svartdalen.