To brødre, to mil og en gammel utedass

Det er alltids tid for å gå to mil på beina gjennom vinterskogen uten ski, staver eller truger. Det kan i beste fall bli skitfint.

• Før hver helg inviterer jeg til BEVEGELSE - en vandrebeskrivelse, et turtips eller en vakker endringsinspirasjon.

Okay, det var i januar og det var så kaldt at snøen bar godt. Så det skal godt gjøres å kopiere dette turforslaget helt i detalj de nærmeste dagene.

For nå er det både glatt, hardt og mykt rundt i Østmarka, men turen jeg her skal beskrive, kan gjentas på en eller annen måte, uavhengig føre. Det krever bare at man regulerer klær og utstyr deretter.

Dessuten aner ikke jeg hvordan føret er der du er, så det viktigste blir egentlig å se seg ut et mål som ligger omtrent ei mil unna. En tur på to mil fyller fort dagen når du går til fots, og godt er det.

Blått lys, blå stier

Det var midt i januar, det var tosifra med minusgrader, og sola sto lavt over landskapet.

Brødrene Bratland var samla til nye bravader med Bøler som utgangspunkt, og fotturen gikk først over isen på Nøklevann, som lokka mange ut til vandring, skøyting og pilking med prat om løst og fast.

Fra Kattisa fulgte vi grusveien opp til Ødegården, og et konglekast oppe i skiløypa tok vi til høyre inn blåstien mot Langvann.

Sola ble borte bak trærne, lyden av skiløpere forsvant, og den egentlige historien om Bjørnesteinen ved Ødegårdsmåsan dukka ikke opp i minnet.

Men hva gjorde vel det? På blåstien hadde vi skogen for oss selv, minusgradene holdt seg på utsida av klærne våre, og fantasien romsterte i hodene våre og sendte skitprat ut av munnene våre.

Øst for Langvann

Nord for Langvann fulgte vi stien ned mot Elvåga og vel nede ved grusveien fant vi raskt blåstien opp bakenfor Sotåsen, på østsida av Langvann. Når sola står lavt, går en i både lys og skygge på vei sørover her.

Noen hadde tråkka sti før oss - og denne strekninga er i alle fall mye brukt når det er snøfritt - men vi møtte så få at vi har glemt dem allerede.

Men skitfint var det, også videre over høydedraget sør for Smørhullet. Her slipper sola litt bedre til enn på vestsida av Sotåsen, og det hele føles som “minste motstands vei”.

Stinn brakke

Etter drøyt to timer hadde vi lagt bak oss ei knapp mil, og den gode duften av bakst fant veien ut av sprekker og åpninger på Sandbakken Sportsstue - og trakk oss inn.

Men innendørs kø full av mennesker uten munnbind er ikke spesielt tiltalende for tida. Så vi snudde på hælen, gikk opp i hellinga på østsida av plassen, og der fant vi fram egen mat og drikke i den vårlige sola.

Jeg minnes ikke helt hvordan vi beskrev tilstanden inne i kafeen, men det lukta av skiprat. Neste gang vi stikker innom, står køen forhåpentlig på utsida av døra.

Over Askevann

En lang lunsj etter lunsjtid leder gjerne til kveld midt på vinteren. Og med ny energi i skrottene ga vi på litt nedover mot Askevann etter rasten på Sandbakken.

Fra parkeringsplassen nedafor sportsstua fulgte vi den rødmerka skiløypa bort mot og over vannet og deretter fulgte vi løypa nordvestover mot Dølerud.

De som kom mot oss på denne strekninga, var i ferd med å avslutte dagens skitur med skia i hendene - det tynne snølaget klarte ikke å holde stein og røtter unna.

Koselige Dølerud

Til tross for mangelen på utsikt er Dølerud en koselig plass som er lett tilgjengelig, særlig om man har Grønmo som utgangspunkt. For noen år siden ble plassen satt i stand som DNT-hytte, og den skal være mye beskt av barnefamilie.

Dølerud kan du lese mer om her:

https://ut.no/hytte/101145/dlerud

Det var for øvrig her farmora til Sverre M. Fjelstad ble født, og plassen har bidratt til interessen og kunnskapen som naturfotografen formidla så entusiastisk til oss som vokste opp for et halvt århundre siden.

Nese for skitprat

Vi hadde til da lagt bak oss en tur med ikke altfor mange nye og konstruktive samtaleemner, men det tok slutt her på Dølerud.

Faktisk var det idet broren min kikka inn vinduet på den gamle utedassen at det virkelig gikk opp for oss at sola var borte, at det fremdeles var minst en time å gå tilbake til Bøler, og at det ble stadig kaldere.

Så da var det bare å sette opp farta, slik at vi kunne spare på hodelyktbatteriene.

Opp og ned

Vi rakk bare så vidt å kaste blikket utover Sølvdobla ved grusveien, vi rakk slett ikke å fotografere den bratte stien opp mot Rundvannsåsen, men vi bevilga oss en pustepause mens vi nøt utsikten over Rundvann.

Deretter gikk det i rask takt nedover langs Flyktningeruta mot Skullerud…

…broren min klarte så vidt å holde fingrene unna alle knappene ved vannverket…

…vi ga skiløperne ekstra fart ned mot sivilisasjonen…

…og tok oss en svingom på den nye lekeplassen ved Bogerud senter før vi - med et snev av tarmslyng - krøp gjennom gjerdet ved skogen som leder opp til Bølerlia.

Skitfint, som alltid

Etter omtrent tjue kilometer var vi tilbake ved startpunktet, knappe seks timer etter at vi hadde tatt løs.

En tur på det jevne, uten de store sprellene, på trygg avstand fra resten av verden, med en sandbakkenkake på tilgode-kontoen, og en skakk utedass i minnealbumet.

Mer er det vel ikke å si om den saken, annet enn at det var skitfint - som alltid når Brødrene Bratland komponerer sine bravader.