Å gå seg vill og blodig
En grå og mild søndag i juni la Brødrene Bratland sine bravader til den nordøstlige delen av Østmarka naturreservat. De trodde de hadde stålkontroll på kartet, men det ble en blodig affære.
GANGBART: I forkant av hver helg vil jeg fortelle om en tur det går an å ta til fots. Det kan bli korte forslag og lange forslag, noen humpete og noen flate. Poenget er at vi kommer oss på beina og går. Akkurat denne turen er kanskje best å kopierer når det er snøfritt, skjønt det kommer jo helt an på skiføret.
De som har fulgt med på min private Facebook-side (og på et par Østmarka-sider) det siste året, vil kanskje kjenne igjen denne turbeskrivelsen som jeg publiserte 21.juni. Den gangen fikk jeg mange hyggelige tilbakemeldinger fra både kjente og ukjente, og da skader det vel ikke for noen å få historien i reprise, akkurat slik den ble presentert i juni.
Samtidig ønsker jeg med denne GANGBART-artikkelen å understreke at det er godt å gå seg litt vill av og til, at det aldri er lenge til neste sommer og at det er fint å dele en av årets vakreste vandringer med en snill bror.
Her står broren min ved Bjørntjern like nordøst for Falkehøgda i Østmarka. Det renner blod fra leggene, men han smiler. Det er jo ikke alle som kommer seg hit uten hjelp av annet enn et kart og en ukonsentrert storebror. La oss se hvordan det gikk til!
Inn ved Myrdammen
Vi parkerer ved Myrdammen, den parkaktige badeperla som ligger bare noen konglekast vest for Øyern. Planen er rett og slett å ta seg til Falkehøgda på en eller annen måte, og på veien vil vi innom Tjuvstuåsen.
Det er gjerne jeg som grovplanlegger turene våre, men så skjer selvsagt selve gjennomføringa i tospann. Ved Myrdammen viser kartet forslag til korte rundturer, og vi bestemmer oss for først å klatre opp på Tjuvstuåsen, for deretter å fortsette via Mørkåstjern og Langvann og videre sørvestover mot Falkehøgda - ei rute som bare delvis står på dette kartet.
De nærmeste timene skal jeg ikke trenge å forholde meg til andre enn denne karen som kom til verden noen måneder før jeg fylte ni år. Og det er bra, for vi trives godt sammen i skogen.
Opp mot Tjuvstuåsen
Jeg lar Henning bestemme tempoet oppover, og det gir meg muligheten til å la minner strømme på. Jeg ser blodårer løpe i svinger rett under legghuden hans, og det slår meg at jeg fremdeles har til gode å se det samme på meg selv.
Henning nærmer seg 47 år, og med det er vel også han på vei over "middagshøyden"...
...selv om det er utenkelig at han skulle trenge slikt som staver for å kunne holde balansen.
På Tjuvstuåsen skal det ha vært en bygdeborg før i tida, noe som forklarer alle steinene der oppe.
Seinere kan det ha holdt til tjuver her oppe...
...og i så fall hadde også de god utsikt over Øyern og gårdene rundt.
Broren min lar historie være historie og tar en kikk i gjestebokkassa......og så skjer det som ofte skjer…
...og vi roer oss litt ned etter fliringa.
Ned over Lauvbråtemyra
Vi humper nedover nordryggen på Tjuvstuåsen...
...og jeg tenker tilbake på den perioden i oppveksten da jeg pleide å følge Henning til det varme bassenget på Bøler bad som gjorde ham så godt. Han beveger seg raskere her og nå i den svale skogen...
...men langsomt nok til å oppdage bær som er på vei.
Idet vi når Lauvbråtemyra øst for Mørkåstjern tar vi til venstre og følger vintermerkinga. Vi forstår for seint at den leder oss sørover, og ikke sørvestover slik vi hadde tenkt...
...og jeg som bærer kartet rundt halsen, stusser over at det tar litt tid før vi krysser grensa inn til reservatet. Henning har nok med å holde myggen unna.
Rett ovenfor tråkket vi følger, finner vi den velholdte koia som etter skiltet å dømme bærer navnet Reire. Den har nylig fått seg et brunt strøk på utsida, men på kartet mitt dukker den ikke opp...
...så vi forstår at vi har mista kursen, og at det trolig er rødmerkinga som har lokka oss vekk fra den planlagte traseen. Men hvor er vi da?
Svaret dukker opp rundt neste høydedrag. Det vakre tjernet må være putten nord for Dropla, og den hadde vi trolig ikke møtt på om det ikke var for en litt "bortreist" storebror.
Ved Søndre Nessetertjern
Ved Søndre Nessetertjern begynner Henning å fantasere om et lengre opphold i ei hytte som den som ligger her, med overbygd sitteplass, med en stødig og innarbeida bålplass...
...og med strålende utsikt over vannet.
Så den første matpausen vår finner sted akkurat her.
Mot Falkehøgda
Veien videre mot Falkehøgda leder oss gjennom eventyrlige partier...
...forbi gamle trær...
...langs døde kjemper på myrgrunn...
...og av og til stopper vi, bare for å lytte og kikke.
Ikke visste vi at tippoldefaren til Knerten har lagt seg breibeint ned her nord for Tørrbiten...
...ikke møter vi dyr her inne heller...
...nei, vi ser faktisk ikke en levende sjel...
...ikke her...
...og ikke her.
Og heller ikke her er det mye annet enn gamle trær.
På Falkehøgda
På toppen av Falkehøgda tar vi dagens andre matpause og slår fast at bålplassen der trolig ikke er i bruk daglig.
Og mens vi sitter der i kortbukser, er det at Henning sier: "Er du sikker på at vi er brødre?"
At pigment blir litt ujevnt fordelt mellom brødre, trenger man sjelden falkeblikk for å finne ut. Men humoren kan jo ligne likevel.
Ned mot Bjørntjernet
Vi busher forbi to kjukebrødre...
...klatrer nedover nordøstsida av Falkehøgda...
...lukter litt på blomstene...
...og brått er Bjørntjernet der.
Og da er det at blodet bruser litt over.
Østover forbi Aurtjern
Knekte trelegger viser veien videre på nordøstsida av Tappenbergvann...
...og vi teller kjuker...
...poserer sammen med dem...
...snubler i nytt nedfall...
...og undres over hvordan enkelte bålplasser forlates.
Aurtjern blunker til oss...
...vi blunker tilbake til bjørka…
...Henning fanger mygg igjen…
...og jeg fotograferer trelegger.
I skuddlinja
Når vi igjen passerer hytta ved Søndre Nessetertjern, oppdager vi furua som noen har brukt som blink...
...vi går stille videre…
...smyger oss østover...
...og får en ny påminning om at det ikke alltid er like fredelig i skogen heller.
En vakker dag kommer nok også denne steinblokka ved Isdalsvika til å lage litt leven...
...når den ramler ut i Nordbysjøen.
Et siste jump over sommerengene…
...og så er vi tilbake ved Myrdammen. Badegjestene er ankommet, men vi lar heller vannet leske strupene før vi setter oss i bilen.
Epilog
På vei nordover i Rælingen stopper vi bilen og går bort til Hektnereika. Det sies at ei eik bruker 400 år på å vokse og 400 år på å dø.
"Alt har sin tid - én til å plante, én til å rykke opp", forteller skiltet på dette fredede naturminnet.
Også brødre med felles røtter må en dag skille lag. Det er nok færre enn 400 år igjen, men Brødrene Bratlands Bravader humper taktfast videre. Og det setter jeg stor pris på.
EKSTRATIPS 1: Les boka “A field guide to getting lost” av Rebecca Solnit.
EKSTRATIPS 2: Les artikkelen “Gå deg vill med vilje” av Torbjørn Ekelund i Harvest: https://www.harvestmagazine.no/artikkel/ga-deg-vill-med-vilje?k=5b9da2d&fbclid=IwAR17c3JAqmFPeOgKLosbe01zbd-2LWP-aGg-Y4xCvEkAuAsC8OPp6u-2gYQ
EKSTRATIPS 3: Syng denne sangen i natt kl.24.00 sammen med noen du er glad i: https://www.youtube.com/watch?v=-3iKiNB3ELo&ab_channel=TerryYoung
