Akkompagnert av lukta av lær, gummi og metall trykker han utløseren langsomt ned - og hunden stirrer rett i linsa.

Fullkommenhet er ikke noe mål i seg selv, og hva skulle jeg gjøre den dagen det ikke var mer å lære? Jeg er ikke helt hjemme ennå, og det er magisk.

Jeg hører sildring av regn bare noen centimeter fra hodet mitt, jeg snur meg og plukker opp mobiltelefonen. Klokka viser 05.54. Jeg vrir meg tilbake og lukker øynene igjen.

Ved Sørlimyra har jeg lagd stier i bunnen av dem som var her fra før. Om du ønsker å ta over etter meg ved denne oasen, kan du vurdere om du også vil ta over boligen min.

Regnet gir glans til skogen. Så hvor er de andre? Så mange som går glipp av poesien. Så mange som holder seg litt for tørre.

Fra balkongen min kan jeg nesten se bærtuene i Østmarka. Om jeg vandrer inn i skogen og bøyer meg ned, kan jeg nappe til meg høstens søte blå.

Elise vifter ofte med hendene mens munnen hennes deler livgivende refleksjoner og bevingede resonnementer med meg.

Rosinen så ut som en kampestein, men det stoppa ikke mauren. Han hadde tydeligvis bestemt seg: Rosinen skulle være med videre.

På jakt etter 17.mai-stemning? Sugen på feiring til skogs? Følg med Brødrene Bratland på rallende bravader på Romerike - et flakkende plankekjør spekket av kjøttsult, grevlinger og berusende dunder og brak.

Gutta i Dapa Maps tror at man får et godt liv ved å ha flere og bedre naturopplevelser. Derfor lager de dekorative veggkart som hjelper oss med å planlegge neste tur og huske de turene vi har vært på.

Den som tror at menn med froskelår ikke kan tråkke opp gjengrodde stier, tar feil. Den som tror at skogen ikke lever, har et dødt hjerte. Men den som tror det går an å få seg et karbad i skogen sørøst for Årnes, kan bare ta seg til rette.

Jeg sitter med panoramautsikt mot Oslo sentrum og fjorden foran meg, med mat og kaffe ved siden av meg på benken, og et staselig gammelt bygg rett bak meg. Det var liksom her i denne parken det hele starta i 1964.