Omvei til Helvete, del 3: Klarning
Brødrene Bratland la i forrige uke sine bravader til fjellheimen. Det måtte som sagt gå til Helvete til slutt, og på veien pressa de seg inn i drapsmannshuler, gjennom seige tåkehav og over gamle fjelloverganger.
Med ujevne mellomrom byr jeg på BLEKK I BEVEGELSE - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst som kan leses som en vandrebeskrivelse, som et turtips eller i beste fall som en vakker endringsinspirasjon.
Dette er del 3 av 4 i serien “Omvei til Helvete” som beskriver en reise fra Østlandet til Vestlandet og tilbake igjen, utført av Brødrene Bratland i september 2021.
Del 1 kan du lese her: https://www.walktheworld.no/blogg/omvei-til-helvete-del-1
Del 2 finner du her: https://www.walktheworld.no/blogg/omvei-til-helvete-del-2
Det kan nok bli litt mye på én gang for både den ene og den andre, enten det handler om mat eller venting. Og enten du nå har drept noen og vil gjemme deg, eller du bare ønsker at tåka skal lette slik at verden blir synlig igjen, kan det koste energi.
Jeg sitter ved et utsiktspunkt på nordsida av Nordfjord og ser strengt tatt ikke så mye mer enn tåke. Trolig er det Utvik som ligger rett overfor meg, på sørsida av fjorden, men det er ikke godt å si.
Bak nettinggjerdet som skiller meg og steinplattingen fra Ulvegjølet, smågomler jeg nøttemix og skyller det ned med vann - og jeg funderer på hvordan han hadde det, drapsmannen Helje Bagge, da han tre år på 1500-tallet gjemte seg i den åpne hula i “etasjen” under meg.
Var han støtt sulten? Hvor ofte vågde han seg ned den stupbratte skrenten mot fjorden? Og hvordan klarte han seg om vinteren?
(Teksten fortsetter under bildene.)
Full pakke
Det ble nok en i overkant fyldig start tidligere på dagen. Det kunne jeg se på blikket til Henning.
Men jeg visste jo ikke helt hvor mye energi dagen vil kreve av meg da jeg planla en tur opp i fjellet fra Sagedammen ved Ulvedal der broren min skulle stelle i stand et lite orienteringsløp for de eldste barneskolebarna i strøket der - puuh! Til frokosten på Stryn Kaffebar og Vertshus hadde jeg derfor bestilt den største tallerkenen på menyen, og det var godt vi hadde god tid, for det var mat nok til én til.
Etter å ha pressa frokosten ned - og bilen med oss to gjennom tåke og tunnel til plassen 17 kilometer vest for Stryn sentrum, oppdaga jeg at det nok var på nedsida av Panoramavegen at det kunne være mest interessant å slå i hjel noen formiddagstimer.
Informasjonsskiltet for kulturstien på stedet fortalte vel og merke om både Kvernhusdalen og Demmene som jeg hadde pekt meg ut på oversida av veien etter et kartsøk på nettet, men ord som “Baggehola” og “Ulvegjølet” trakk mer.
Så da broren min forsvant inn i et skogholt med favnen full av o-poster, rusla jeg ned på vestsida av Sagedammen - og inn i en fløyelsgrøt av vindstille spindelvev og tåke som ikke helt så ut til å ville slippe taket.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Ei revne i bergveggen
Ved enden av Sagedammen viser skilt veien til Baggehola, som man kommer til ved å klatre ned på østsida av selve Ulvegjølet - med et vinglete taugelender og en skraklete tretrapp til hjelp. Selve hula er bare ei revne i bergveggen, og så er det stabla opp noen steiner i den ene enden.
Jeg måtte selvsagt krype helt inn, og der på skrentkanten - nær et sikringsgjerde som er nær ved å bikke utfor - var det at jeg begynte å leve meg inn i Helje Bagges historie. For oppe i det siste stikrysset hadde jeg lest følgende på et gammelt skilt:
“Soga seier at under eit ting på Heggdal i Innvik, tidleg på 1500-talet, vart ein fut klemd i hel mellom veggen i tingstova og ei stor steinhelle som vart brukt som tingbord. Drapsmannen heitte Helje Bagge.
Kona hans rodde over fjorden i løynd og syrgja for at han fekk mat som vart lagd på avtalt stad. Helje skulle verte løyst frå si fredløyse om han ville dra til Selje og drepa ein ugjerningsmann som løynde seg i Selje kloster. Helje drog saman med sonen sin og drap denne mannen og vart så fri mann.”
(Teksten fortsetter under bildene.)
Tåkehavet
Så er det altså at jeg sitter på kanten av Ulvegjølet, bare noen meter ovenfor Baggehola, og venter på at tåka skal lette. Frokosten sitter fortsatt såpass godt i skrotten at det blir mest pirking i nøttemixen.
Samtidig lurer jeg på om Helje Bagge kunne ha tenkt seg en frokost eller to på vertshuset om han fremdeles hadde hengt rundt i traktene.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Men venting kan være energikrevende, og nøttemixen minker.
Så mens du sitter der og lurer på livet til Helje Bagge du også, viser jeg hvordan en time med utsikt fra Ulvegjelet mot tåkeklarning over Nordfjord og Utvik på sørsida kan se ut en onsdag i september.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Botanisk hage
Klarninga synes til slutt å være et slags faktum. Jeg pakker sammen de få sakene mine, erklærer fjorden for åpna og fyker en snartur innom Hilljaren botanisk hage.
Rett nedi bakken øst for Ulvegjølet har nemlig noen en gang planta busker og trær av mange slag, banka ned navneskilt, og gjerda det hele inn - rett ved plassen der Rasmus Nyland hogde ut skiferheller til bruk på tak i første halvdel av 1900-tallet.
Han skal ha hatt harde dager der i steinbruddet, men humøret til Rasmus var på plass. En gang ble han spurt om hvor mange heller han klarte å lage på en dag, og da svarte Rasmus: “Viss eg arbeidde trottigt heile dagen, so greie eg 70 helje, men viss eg pissa og tullja litt, so greie eg berre 40.”
(Teksten fortsetter under bildene.)
Dragen ved eika
Broren min er i ferd med å rydde opp etter orienteringsundervisninga når jeg kommer opp til Sagedammen igjen. Hvor mye tulling og pissing det er blitt på han denne dagen, er ikke godt å si, men han virker fornøyd.
Så suser vi tilbake gjennom Stryn sentrum, og rett øst for sentrum får Henning øye på noe under et eiketre som får oss til å stoppe bilen. Ved det som ser ut til å være et vannkar i stein, står en drage. Og på skiltet over står det blant annet “Lysvold 1892-1899”.
Jeg gjør et par nettsøk på telefonen min, men blir ikke særlig klokere. Andre mennesker har selvsagt registrert stedet og lagt ut bilder, men man må visst grave dypere for å finne historien bak.
Dette er altså fremdeles ei nøtt for Brødrene Bratland som du kan hjelpe til med å knekke.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Turistvegen
Etter å ha svingt innom Hjelle ved Oppstrynvsatnet ruller vi videre forbi gårdsbruk og hyttegrender. At folk kan finne seg til rette her, er ikke vanskelig å forstå under den blå ettermiddagshimmelen. Og så lenge det har bodd folk her, har de hatt behov for en handelsvei østover.
Gamle Strynefjellsvegen, bygd på slutten av 1800-tallet som oppgradert kjerrevei, er en av etter hvert mange strekninger i Norge som har fått status som Nasjonal turistveg. På vei vestover noen dager tidligere fikk vi bare med oss den nederste delen av hårnålssvingene siden vi kjørte tunnelene som ble åpna i 1977. Men nå tar vi oss tid til å klatre sakte østover igjen - 27 kilometer delvis på grusvei mellom Videsæter og Grotli.
Og ved Langvatnet, 1087 meter over havet, stopper vi. Det er tid for litt “tulling og pissing”, som hellemaker Rasmus Nyland ville ha sagt det. Han ville nok dessuten hatt stor glede av de ferdig oppskårne “hellebrøda” her oppe.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Tulling og pissing
Etter en lang dag i tåkeskogen finner Henning ut at han skal lage kunst av balanserende steiner. Det hele raser til slutt sammen, broren min løper ned til vannkanten, han kaster en stein så høyt til værs slik at den nesten treffer ham istedenfor vannet.
En smule forfjamsa gjemmer han seg et lite minutt i en steinhusruin før han finner en bergsprekk å krype ned i. Det var vel bare noe som måtte ut, vil jeg tro.
Det slår meg at dersom Brødrene Bratland var tre, så hadde sikkert sistemann hett Helje. Harald, Henning og Helje - en utbroderende historieforteller, en fjasete orienteringsløper og en drapsdømt huleboer. Litt av en trio ved frokostbordet!
Når Henning har tulla ferdig, pisser jeg bak en stor stein og kaster et blikk over skuldra - og så klarner det: Kan det ha vært Helje vi så nedi bakken, da vi stoppa for å se tilbake på Stryn en siste gang?
There is no insurmountable solitude. All paths lead to the same goal: to convey to others what we are. And we must pass through solitude and difficulty, isolation and silence in order to reach forth to the enchanted place where we can dance.
- Pablo Neruda -
