Omvei til Helvete, del 2: Sprang

Brødrene Bratland la i forrige uke sine bravader til fjellheimen. Det måtte jo gå til Helvete til slutt, men på veien dit var de innom topptur, basehopping og rashistorie i Stryn.

• Med ujevne mellomrom byr jeg på BLEKK I BEVEGELSE - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst som kan leses som en vandrebeskrivelse, som et turtips eller i beste fall som en vakker endringsinspirasjon.

• Dette er del 2 av 4 i serien “Omvei til Helvete” som beskriver en reise fra Østlandet til Vestlandet og tilbake igjen, utført av Brødrene Bratland i september 2021.

• Del 1 kan du lese her: https://www.walktheworld.no/blogg/omvei-til-helvete-del-1

Jeg sitter himmelsk lenge ved omelettfrokosten på Stryn Kaffebar & Vertshus og kikker oppover fjellsidene som omkranser den fagre Nordfjord-bygda. Morgentåka beveger seg som glidende snøfonner over toppene utenfor vinduene, og det virker kjølig i sentrum for en som er vant til å sprade i kortbukser i Oslos sommergater.

Broren min fikk frokost på senga oppe i andre etasje ved morgengry før han sprang av sted til Tonning skule for å undervise elever og lærere i turorientering. Og jeg - som har sovet lenge - har dagen mer eller mindre til egen rådighet - og bilen til broren min følger med.

Etter en rask og hustrig sightseeing til fots, slår jeg fast at jeg har sett det jeg trenger å se her nede i hovedgata. Sola finner endelig veien over tåketoppene, jeg deler en kvikk lunsj med Henning, og så fyker jeg til fjells.

Rypejakt

Når jeg har parkert på Bøasetra, ca. 480 meter over havet, møter jeg umiddelbart på en kar som er på vei ned mot bygda etter fem timer på resultatløs rypejakt. Han forteller meg at dama hans dagen i forveien har skritta herfra og opp til toppen på Gryta ( 1032 m.o.h.) på 49 minutter.

“Da har jo mannen litt av ei rype likevel”, tenker jeg for meg selv.

Når jeg klatrer opp den første kneika ved seterhusa forestiller jeg meg at jeg har ei spenstig dame i slutten av 40-åra et stykke foran meg, ei slik dame som sikkert gir på litt ekstra og sjelden runder av til nærmeste time når hun forteller om hvor raskt hun forserer 550 høydemeter i motbakke.

Full fart

Etter hvert som tida går, fyker også høydemetrene unna. Jeg puster og peser, jeg drikker vann og svetter. Og så vifter jeg litt med fotoapparatet, og med utsikt mot toppen funderer jeg på om de fem anviste kilometerne kanskje er en overdrivelse.

Til rypejegeren har jeg antyda at jeg kanskje vil trenge bortimot en og en halv time opp, men da vil jeg i verste fall få for lite tid til å se meg om på toppen, for jeg har en avtale om å møte broren min for en kveldstur.

Halvveis opp til Gryta innser jeg at det har gitt meg et brukbart tempo å se for seg ei rype på stien foran meg, og jeg syns jeg fremdeles ser halefjæra hennes der oppe i røysa. Så jeg bestemmer meg for at alt under 60 minutter må være supert for meg.

Skulle jeg bruke en time og et kvarter vil det også være helt innafor. Å snu før toppen er ikke lenger noe alternativ.

Under timen

Idet jeg når varden på toppen av Gryta, sjekker jeg klokka. Til min store overraskelse - jeg har jo ikke spurta til en fjelltopp på denne sida av koronaen - kan jeg slå fast at jeg har brukt 55 minutter. Kun seks minutter mer enn den unge rypa.

Jeg, som har vært pensjonistaktig opptatt av langsomhet de siste åra, feirer oppstigninga med en flaske vann, en pose nøttemix og en rekke selvportretter i området rundt varden.

Og med utsikt vestover mot Bøasetra, Tonningsetra og Hornindalsvatnet jogger jeg - så lettbeint som bare det - ned mot bilen igjen.

Skylift or not skylift?

Før det blir kveld suser broren min og jeg innover mot Loen. Vi spør oss selv i fart: Er det egentlig verdt 540 kroner å fyke opp til himmels og ned igjen med gondolbanen til Loen Skylift?

Definitivt, vil sikkert mange mene. Men Henning og jeg har en gammel rasulykke eller to vi skal rekke før det blir for mørkt. Og på parkeringsplassen under restauranten på Hoven bestemmer vi oss for å la gondolbanen greie seg uten oss - og middagen på toppen avsluttes jo straks uansett.

Vi sikter oss inn på mat på vertshuset også denne kvelden, men så skjer det noe. Vi har allerede skimta paraglidere over selve Loen-bygda, men flappelyden rett over oss stammer fra et annet flyvende objekt.

Flaggermusmannen

I beste flaggermusstil er det Tom-Erik Heimen som har trukket i fallskjermsnora si og lander kontrollert rett ved siden av oss.

Den hyggelige romsdølen napper fram en ny nedpakka skjerm fra bilen sin, forklarer hvor vi må kikke for å få med oss hele det neste hoppet hans, og så skynder han seg bort til skyliften igjen.

Henning og jeg sikter blikk og linse inn mot stupkanten foran restauranten og venter. Og venter. Og til slutt kommer flaggermusmannen susende.

Selv med kraftig zoom-objektiv sliter jeg med å fange starten av det neste hoppet til Helmen, men jeg fester noe av det, selve skjermutløsninga, og resten av svevet til en liten filmsnutt som du kan se her.

Tom-Erik og Tom Cruise

Ikke visste Brødrene Bratland at deres bravader i fjellheimen skulle lede dem til en kar som har samarbeida med Tom Cruise i en “Mission: Impossible”-film.

Den godeste Tom-Erik Heimen, som bor i Isfjorden ved Åndalsnes, forteller dessuten at han gjorde 66 basehopp her ved Loen Skylift i løpet av 24 timer i juni 2019. Det holdt den gangen til en verdensrekord.

Denne dagen har han deltatt på et podcast-opptak i Hjørundfjorden-området, og nå fyller han kvelden med noen kvikke hopp før han besøker venner i nærheten av Loen. Han har selvsagt årskort på skyliften.

Fra Hoven og ned til parkeringsplassen er det 1000 høydemeter, og Heimen kommer opp i en fart på cirka 250 km/t på det raskeste. Henning og jeg trekker oss sakte tilbake for ikke å forstyrre Heimen i pakkingen av skjermer. Et lite “feilbrett” her, så kan veien fra himmel til helvete være kort.

Ras på ras

At det finnes mennesker som har opplevd hvor fort det kan svinge, er Loen-ulykkene bevis på. Både i 1905 og i 1936 gikk det steinras innerst i Lovatnet som vi er på vei til.

Ved kirka i Loen svinger vi først bortom minnesteinene med navn på alle de som omkom i flodbølgene som rasa førte til. Den første gangen var det 61 mennesker som mista livet, den andre gangen var bølgene kraftigere og 74 mennesker måtte bøte med livet.

Vi sliter med å forestille oss det hele og forstår at vi må inn til selve åstedet for å begripe mer.

Så kjører vi inn i Lodalen og oppe ved Lovatnet stopper vi ved Sande Camping. Her er utsikten sørøstover vannet formidabel, og Henning løser opp stemninga med litt fjasing før ferden går videre inn til minnestedet på bakketoppen rett etter Bødal.

Tydelige spor

Spora etter steinblokkene som raste ut i 1905 og i 1936 er fremdeles tydelige oppe i Ramnefjellet. Der vi står og kikker bort mot fjellet, går det et stort nes ut i vannet foran oss. Dette neset delte ved begge anledningene flodbølga i to, slik at både Bødal-bygda nordøst for vannet og Nesdal-bygda sørvest for vannet ble ramma.

Vi lurer på hvordan det kunne ha seg at folk ville bygge opp igjen bygdene etter det første raset. Og svaret vi leser oss til på informasjonsskiltet, kan være at ingen trodde noe så voldsomt ville kunne skje igjen med det først. Og så hadde de vel heller ikke andre alternativ å velge mellom.

De som bodde der etter 1905 følte seg trolig altså relativt trygge, og jorda i Bødal og Nesdal var grøderik. Hva de tenkte, de eldste blant dem, da de hørte den buldrende lyden 31 år seinere, kan vi vel bare gjette oss til.

I 1905 raste det ut om lag 350.000 kubikkmeter med stein og masse i Lovatnet; i 1936 var det så mye som cirka 1 million kubikkmeter stein som kom veltende.

Nesdal til venstre.

Bødal helt til høyre.

Borte vekk

Før vi forlater plassen betrakter jeg minneplata som forteller om alle de menneskene som aldri ble funnet igjen etter rasa - 52 i 1905 og 41 i 1936.

93 av de 135 som omkom ble altså slukt helt av flodbølgene.

Vi triller sakte tilbake til Stryn. I dag er det ikke lenger mange som slukker lyset hver kveld innerst i Lovatnet.

Etterord

På snl.no står det om steinskredene i Loen:

“Etter skredet i 1936 flyttet de få overlevende fra området for godt. I 1950 kom et nytt skred, også denne gang med en masse på omkring én million kubikkmeter. Denne gangen tok den nye ura av for skredet, og Lovatnet var nå for grunt til å gi noen stor flodbølge.”

Du kan lese mer her.