Seige som is

“Det blir ikke verre og verre. Men jeg har ikke lyst til å være her lenger”, sier Steffen (28). Han har stått nedi ishullet ved Sørlimyra i minst to minutter.

• Før hver helg inviterer jeg til BEVEGELSE - en vandrebeskrivelse, et turtips eller en vakker endringsinspirasjon.

Patti Smith. Det er torsdag morgen og jeg har allerede lest i en time, mens jeg har drukket de to koppene med espressokaffe og spist de to havreknekkebrødene med solbærsyltetøy og aprikossyltetøy. Og jeg har tatt mine 30 pushups.

Patti Smiths “Om å skrive”. Hun er rundt 70 år gammel når hun skriver den. Hun ser tilbake, hun ser på det rundt seg, hun ser… (jeg har ikke lest boka hennes ferdig)…ikke framover. Hun dveler, går langsomt, flyr over Atlanterhavet. Hun skriver. Om å skrive.

Jeg vil skrive. Som eventyrsamler Peter Christen Asbjørnsen. Som Patti Smith. Punkdronninga. Jeg vil skrive uten begynnelse. Uten slutt. Uten tid og rom. Umulig? Mulig.

Hvordan sinnet fungerer

Det er hardt å stå stille. Det er krevende å rive seg løs. Det er befriende å komme i bevegelse. Dette er ikke et eventyr….eller er det det? Jeg veit ikke.

Jeg vil fortelle om i går. Om en helt vanlig onsdag etter lunsj.

Gjennom morgenstunden hadde jeg forberedt en samtale med coachen min - jeg hadde lest om det å være autentisk - og vi brukte formiddagen på å snakke om barndommen, om hvor jeg henta energi den gangen for 40-50 år siden, før jeg ble “voksen”. Vi snakka om “en fantastisk tilværelse”. Om hvordan vi kan finne den i dag. Eller i morgen.

Så var jeg på vei til fots, til vinterskogen. Det hadde snødd og blåst hele natta - jeg hadde våkna grytidlig på balkongen av at snøfnugg sneik seg inn gjennom den lille åpninga i soveposen min - og jeg visste etter skøyteturen noen dager tidligere at isen bar godt inne ved Sørlimyra og store deler av Nøklevann.

Ved utfartsparkeringa på Haraløkka ble jeg oppmerksom på en rød flekk i snøen. Jeg gikk nærmere og fant en seigmann. Med to bein, to armer og et intakt hode. Og tre meter borti veien lå en til. En gul en. Like hel.

“Snøbadere”, tenkte jeg og bøyde meg ned to ganger for å fotografere dem. Jeg så meg omkring i flere retninger. Kunne ikke få øye på flere. Bare hvit snø. Og vindrusk fra trærne.

Borte ved Sørli gikk jeg ut på isen. Vinden hadde løyet, og små snødrev der ute på myra la seg fort til bakken eller forsvant inn i den mørke skogen.

Jeg hadde fått en tanke i hodet om at jeg skulle følge den frosne “kanalen” langs myra helt ut til det åpne vannet i sør, krysse over mot skogen på andre sida, fortsette traskinga utenfor veier og stier, fotografere noen istapper, og til slutt ende opp med Patti Smiths bok på kafeen ved Rustadsaga. Bok, kakao, kanelbolle. En plan. Joda.

Jeg sto på “kanalen” og kikka på bjørketrær som noen hadde revet barken av. Mange trær. Det er fine bålplasser her med utsikt mot myrområdet. Og folk med hjemmekontor har det siste året nærmest voldtatt populære plasser i nærskogen.

“Hmm. Tja”, tenkte jeg, snudde trærne ryggen og løfta kameraet for å forevige de vakre stråene i myrkanten, slik jeg har gjort det så mange ganger tidligere de siste åra. Tiltrekkende. Motlys. Mager styrke.

Da hørte jeg dunket gjennom isen og kjente en surklende bevegelse mellom stråene. To ganger. Tre.

Nå ser jeg at fortellinga mi skifter fra fortid til nåtid. Jeg ser ingen grunn til å stoppe det. Men før jeg skriver videre, må jeg strekke på beina og hvile øynene i boka til Patti Smith igjen. Jeg går en tur - sitter på biblioteket og leser om Eugenia, frihet og det å gå på skøyter - og kommer tilbake igjen. Til tastaturet.

Inderlighet

Ei ung kvinne. To unge menn. Ei slegge, ei øks - og et bål gjort lunt med en duk som levegg inne i skogkanten. Mennene skifter på å svinge slegga, og hullet ute på den tjukke isen vokser. Dunk. Dunk.

“Her stopper turen min i dag”, sier jeg til meg selv og kaster et blikk i retning Rustadsaga.

De lar meg fotografere hullet, og så kommer vi i prat. Joda, de skal bade. De må bare gjøre hullet stort nok først. Om jeg kan fotografere når de bader? Helt i orden. Kom tilbake om en halvtimes tid.

Jeg takker. Svinser litt rundt. Rekker jeg en bolle der nede på kafeen om jeg skynder meg fram og tilbake? Nei.

Jeg tar turen et stykke bortover. Følger isen inn mellom Beverøya og Hovedøya. Stopper i ettermiddagssola. Greier ikke konsentrere meg om noe annet. Har de starta å bade nå? Jeg hører ikke ingen skriking og skråling.

Jeg går inn i den mørke skogen på Beverøya. Snubler i felte trær. Stubber. Ut på isen igjen. Det knaser. Isen brister, men støvlene stopper fem centimeter nedi isen.

Forsiktig entrer jeg Kongleøya. Ikke et spor å se i snøen. Ikke en lyd å høre fra ungdommene. Jeg går i sikksakk. Litt hit, litt dit. Hvor lang tid er det gått?

Jeg går inn i skogen. Tisser bak et tre. Borte ved bålplassen begynner noen å kle av seg.

Det er kvinnen som skal nedi først. Celina. 19 år. Hun har isbada flere ganger i vinter. Dette skal gå fint. Raskt nedi. Raskt opp igjen. Kaldt? Ja. Men ikke like kaldt som i fjorden.

Joachim. 32 år. Han har isbada flere ganger denne vinteren, men ikke tidligere. Han har tida til det nå. Om han skal være lenge uti? Ja, ett minutt kanskje.

Han bruker godt med tid etter at han har hengt fra seg varmedressen. Svinser rundt i badebuksa. Rekker å bli kald. Da er det visst ikke så ille der nedi vannet.

Så gir han fra seg lua. Tar av seg ullsokkene. Puster. Ut. Inn. Og så sklir han nedi. Finner feste for føttene i det grunne vannet. Står. Og står. Smiler. Snakker med kameraten.

Tida går. Den forsvinner litt. Også for meg. Celina var nedi et brøkdelssekund. Joachim står.

Det går et minutt. Han klager ikke, men vrir litt på fjeset sitt. Og så blir tanken på det varme bålet for sterk.

Så er det Steffen. 28 år. Celinas storebror som foreviger det hele med et lite vanntett kamera.

Han har også sin første vinter som isbader. Sammen med Joachim har han dessuten kjørt noen runder med kaldstamp og badstu. God trening.

Om han greier ett minutt? Skulle tro det.

Han setter fra seg kameraet på kanten og plasker nedi. Står en stund, lar kameraet få seg en titt under vann. Tar det opp igjen, og blir stående. For godt?

Det kjennes som en liten evighet. Endelig drar Steffen seg opp med et smil. Etter tre minutter. Kanskje fire. Hvem veit?

Så er det på med ullundertøy og et par lag til med tøy. Chips og kakao kommer fram fra sekkene, og bålet har vokst seg stort og fint.

Om ikke jeg skal ta meg et bad? Tja, kanskje. En annen dag. Ja. Ja, da sier vi det. Ikke sant?

Det er torsdag kveld. Jeg har lest ferdig Patti Smiths bok. Hvorfor skriver vi? Hvorfor bader vi? Fordi vi ikke bare kan leve.

Det er på tide å runde av. Kanskje sette et punktum. Eller ikke.

En drøm er ikke en drøm

Jeg fulgte mine egne spor tilbake, over Haraløkka, hjemover. Og da så jeg den.

Den oransje seigmannen lå i snøen noen meter unna den røde og enda lenger unna den gule. Jeg måtte ha oversett den på vei til skogen tidligere på dagen.

“Den tredje snøbaderen. Den var jo her”, tenkte jeg og bøyde meg ned for å fotografere den oransje.

Jeg gikk inn i onsdagsmørket, vel vitende om at hullet i isen ville være der også neste dag. Og dagen etter.

Jeg måtte bare finne den fjerde seigmannen først.

You cannot discover new oceans unless you have the courage to lose sight of the shore.

- André Gide -