Kanskje skal det være slik at jeg først et langt og godt stykke inn i evigheten skal få smake Andelår-confit på Ekebergrestauranten.

I år gir jeg julekortene mine en smak av barndom. Jeg forestiller meg at de har et skjær av 1960-tallet over seg.

Forestill deg at du kanskje er gammel som skogen selv, og at et lite vindpust kan gi deg en annen retning enn du hadde tenkt deg.

Da jeg rusla rundt Øvre Blanksjø, kjente jeg at tid og sted forsvant - og at skyggen og lyset på tjernet krøp inn i porene mine og forvandla meg.

Selv om de kjemper sammen, tipper jeg at noen av blåveisene aldri rekker helt å strekke seg skikkelig mot sola.

Hva er vel virkeligheten, annet enn en forestilling, en oppfatning av lys og mørke, lyd og stillhet, som langsomt - ja, nesten umerkelig - endevender det vi kan sanse?