I eventyrskogen

IMAGO

24. mai

Et stille tjern litt bortenfor hovedstien, noen trær i langsom krokete bevegelse, en håndfull sol og skygge - og vips, så er du i eventyrskogen. Der kan alt skje.

Blogginnlegg under vignetten IMAGO presenteres med ujevne mellomrom. For undertegnede er begrepet imago et synonym til ordet forestilling (på engelsk: imagination).

Imago i zoologien er et fullvoksent eller ferdigutviklet, kjønnsmodent individ av dyr som har larvestadier. Begrepet brukes vesentlig om insekter i sitt siste stadium. Insekter og andre leddyr har et ytre hudskjelett som «bærer», holder på plass, de indre organene. De mangler et indre skjelett, som hos virveldyr. (Wikipedia)
Imago i psykoanalysen er et begrep brukt av Carls Gustav Jung om den subjektive, ubevisste oppfatningen av en person eller en ting, for eksempel faren eller moren slik den dannes i barndommen. (snl.no)

Det var jo egentlig som i et eventyr, og selv var jeg nesten Askeladden der jeg sto i døropninga til det røde lille huset på Søndre Sandås nær Sognsvann i Oslo.

En hyggelig ung mann som bærer navnet Yves hadde ønska meg velkommen til lokalene til NOA, Naturvernforbundet i Oslo og Akershus - og opp og ned den bratte trappa sprang en annen hyggelig ung mann, Erik, mens hans samla sammen kart og annen informasjon til meg.

Jeg hadde nemlig fått det for meg at jeg for én gangs skyld skulle stige inn i Marka her ved den kanskje mest trafikkerte inngangsporten - uten å kollidere med så mange mennesker. Og denne ettermiddagen tidlig i mai kunne jeg trenge litt inspirasjon fra folk som kjenner naturen bedre enn meg.

Etter litt om og men kom jeg meg ut på tunet og retta blikket nordøstover, mot Svartkulp. I sekken hadde jeg fått plassert Gjermund Andersens bok De siste eventyrskogene, og i hånda hadde jeg en utskrift av et kart over eventyrskogen rundt Godbekken.

Jeg kryssa den digre parkeringsplassen og gikk inn i det grønne.

(Teksten fortsetter under bildene).

“Sidesprang”

Når NOA lokker folk med seg på små omveier et konglekast eller to unna de mest brukte stiene i Oslomarka, kaller de det for sidesprang. Og eventyrskogen rundt Godbekken har visstnok fungert som sidesprang-arena.

Jeg var fremdeles et stykke unna da jeg nådde fram til Svartkulp, men jeg syntes jeg fikk meg en forsmak på eventyret da sola titta fram mellom skyene og sendte en helt vanlig stokkand mot meg.

Men et av kriteriene for at noe skal kunne kalles en eventyrskog, handler om graden av inngripen fra mennesker. Ved Svartkulp ligger flere velbrukte veier og stier, og det er ikke langt mellom spor etter sagblad.

Så jeg fulgte grusveien mot Hammern et stykke og tok av nordover mot Nedre Blanksjø, rett ved inngangen til eventyrskogen.

(Teksten fortsetter under bildene).

Rom for forestilling

I dette området falt det mer naturlig for meg å fantasere om den smygende nøkken, det treknekkende trollet og de nattdansende alvene.

Flatehogstdominerte områder glimrer med sitt fravær nord for Nedre Blanksjø, og landskapet omkring tjernet danner stedvis klare vegger som styrker en positiv romopplevelse.

Før Huldra fant det for godt å dukke opp, tok jeg meg fram til en umerka sti som leda meg nordover. Og etter kort tid traska jeg inn i eventyrskogen og videre opp til Øvre Blanksjø.

(Teksten fortsetter under bildene).

Subjektiv opplevelse

Da jeg rusla rundt Øvre Blanksjø, kjente jeg at tid og sted forsvant - og at skyggen og lyset på tjernet krøp inn i porene mine og forvandla meg.

For hvem er det som kan si at ikke skogen plutselig veit at vi er framme?

Hvem er det som kan hevde at opplevelse kan telles og måles?

Og hvem er det som kan si sikkert at Huldra ikke gjemmer seg i en liten stokkand-kar?

Da jeg forlot Øvre Blanksjø og fant stien sørover betydde det ikke lenger noe for meg om det var tidlig eller seint, om jeg var trøtt eller lys våken, om det var en strikk i hestehalen min eller ikke.

Jeg bare vandra, på luftputer.

(Du finner eventyrtips under bildene.)