Den krokete veien via Døden

Jeg hadde ærend i sentrum, og det var meldt både snø og kraftig vind. Så jeg tok den krokete veien. Den via Døden.

• Blogginnlegg under vignetten IMAGO presenteres med ujevne mellomrom. For undertegnede er begrepet imago et synonym til ordet forestilling (på engelsk: imagination).

• Imago i zoologien er et fullvoksent eller ferdigutviklet, kjønnsmodent individ av dyr som har larvestadier. Begrepet brukes vesentlig om insekter i sitt siste stadium. Insekter og andre leddyr har et ytre hudskjelett som «bærer», holder på plass, de indre organene. De mangler et indre skjelett, som hos virveldyr. (Wikipedia)

• Imago i psykoanalysen er et begrep brukt av Carls Gustav Jung om den subjektive, ubevisste oppfatningen av en person eller en ting, for eksempel faren eller moren slik den dannes i barndommen. (snl.no)

Jeg har lenge hatt en forestilling om at barndomshjemmet mitt i Bauneveien ovenfor Brattlikollen ikke ligger så godt til med tanke på nærheten til naturen, at det må en hel Østmarka eller Nordmarka til for å tilfredsstille en middelaldrende rekende ulv.

Onsdag gikk jeg en tur som - godt hjulpet av rufsete januarvær - vrei litt på denne forestillingen.

Snø og vind trengte seg på og gjorde vandringen via Brannfjell og Ekebergparken til Oslo sentrum til en særegen naturopplevelse.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Livet

Jeg har en forestilling om at Brannfjell og Ekebergsletta midt på 1970-tallet hadde mer enn nok å by på for en gutt på rundt ti år. Det var å smyge seg ned gjennom skogen ved barneskolen og bort til sletta med fotballen i sommerhalvåret, og i vinterhalvåret snødde det skispor i den lille skogen og over deler av sletta.

Det ble av og til så mange runder i den knapt tre kilometer lange lysløypa at jeg ble svimmel. Rekorden før var fire mil - eller 16 runder á 2,5 kilometer - i løpet av en søndag. Og høydepunktet i fotballkarrieren var nok skuddet jeg satte i mål under Norway Cup for KFUM Oslo. Alt kunne telles og måles, og det faktisk med et snev av fryd.

Siden vokste jeg ut av dette området, og lange skiturer i Nordmarka ble normen helt til slalåmskia tok over kommandoen i tenåra. Fotballen ble lagt på hylla, og Ekebergsletta blekna som utelivsarena etterhvert som turen gikk videre fra ungdomsskolen til videregående på Holtet.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Døden

Jeg har en forestilling om at jeg fikk mitt første kyss i skogen på Brannfjell.

Vi var en gjeng store barn med kribling i bein og armer som gjemte oss der jevnlig for en runde med “kyss, klapp og klem”. Sommervinden spilte med furukronene, og langt hår blafra mellom kinn og lepper. Men fuktigheten trengte seg sakte fram.

Om vinteren satte de modigste - eller kanskje dummeste - utfor de bratte svabergene nær Julemerke-hyttene på stumpeski. Historien fortalte at Døden hadde tatt livet av mer enn ett vågalt ungt menneske.

Onsdag hadde jeg solide tur-brodder på støvlene, men i et halvt sekund mista jeg faktisk fotfestet nederst i bakken. Jeg tok meg inn igjen, trippa ut på sletta og strøk meg over kinnet mens jeg kikka tilbake over skulderen.

Dødskysset kan vente.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Årringene

Jeg har en forestilling om at Ekebergsletta var en arena for konkurranse og sosialt samvær da jeg vokste opp.

På Brannfjell var det tid og rom å synke inn i; det var før frisbee-golf og hærskarer av hundeluftere inntok skogen. Men sletta betydde folk og festligheter. Området rundt Ekeberghallen, EKT Rideskole og minigolfbanen representerte et intenst menneskemylder for meg. Og fred fikk vi sjelden om familien plasserte picnic-kurven ved den lille badedammen.

Det siste året har jeg besøkt området og kafeen i Søylehuset flere ganger sammen med noen av mine nærmeste. Av og til med bil, noen ganger til fots.

Denne onsdagen hadde jeg mat og drikke i sekken - jeg var jo på en slags langtur - og selv om det frista med en rykende varm kakao, styrte jeg forbi og pressa meg mot nordavinden.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Kunsten

Jeg har en fersk forestilling om at Ekebergskrenten en gang huset en slags villmark.

Skulpturparken som nylig er blitt etablert i dette området, er jo en park, men kanskje også natur på et vis. Villmark er parken definitivt ikke.

Men der skulpturparken begynner, slutter min barndom. Jeg har ingen grytidlig forestilling om dette skogområdet nordvest for fotballsletta, folkeforlystelsene og campingplassen.

Jeg hørte jo selvsagt gjennom oppveksten om restauranten med den fine utsikten over fjorden og Oslo sentrum. Men voksenlivet sendte meg langt av sted, og jeg forestiller meg at det er først for om lag 15 år siden at jeg gikk til fots gjennom skogen ved skrenten og satte meg utendørs ved Ekebergrestauranten.

Onsdag var jeg nesten alene om å sette spor i snøen forbi alle skulpturene som trakk oppmerksomheten min vekk fra de opprinnelige naturelementene.

Trærne ble nesten like usynlige bak betong og bronse som byen der nede bak snøfokk.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Utsikten

Jeg har en forestilling om at det ville vært på sin plass å sitte i varmen bak vinduene i Ekebergrestauranten med en sløret utsikt mot Sørenga og Bjørvika og litt luksus på tallerkenen.

Men onsdag fikk jeg bare en slags fornemmelse av det. Resturanten var stengt, men jeg sjekka lunsjmenyen.

Og kanskje skal det være slik at jeg først et langt og godt stykke inn i evigheten skal få smake Andelår-confit med poteter, ovnsbakte rotgrønnsaker, grønnkål og andesjy med tranebær og estragon.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Huldra

For den som kommer opp til Ekebergparken via stien fra Gamlebyen, er Huldra den som tar imot og sier velkommen inne i skogen. Jeg er usikker på om jeg har en forestilling om at hun egentlig lokker de besøkende inn i en dyrisk fristelse eller om den handler om at hun jager dem ut igjen.

En kort periode på grunnskolen hadde vi ei jente i klassen som visstnok bodde i Oslo gate. Jenta hadde tynt og fett hår, og hun smilte aldri. Og hun var aldri med i Brannfjell-skogen. Men jeg husker hva hun het.

Faren min har fortalt meg om utedasser og dårlige boforhold i bygårdene her til langt inn i voksenalderen min. Onsdag kasta jeg et blikk bort på “Fallosen”, den røde nissen som stikker opp midt i rundkjøringa, og tok sikte på Oslo gate i retning Ladegården og deretter til venstre mot Bjørvika.

(Teksten fortsetter under bildene.)

Kjærligheten, til sjuende og sist

Jeg har en forestilling om at Edvard vokta det nye, skakke Munchmuseet fra Akerelva mens snøen ble til en liten innsjø mellom skulderbladene under dunjakka mi.

Jeg har en forestilling om at jeg kunne trekke et varmt skall rundt meg, synke inn mellom stive permer og sveve som en ånd inn i uendeligheten - alt mens jeg forsynte meg av medbragt niste på Deichman i Bjørvika.

Jeg har en forestilling om at jeg seinere onsdag sto der i friluftsbutikken og vurderte om jeg skulle kjøpe meg en skikkelig øks, og at det gikk en jævel i meg som sa at jeg skulle bruke den til å klatre opp Døden på tilbaketuren, men at det til sjuende og sist var en engel som sa det var best å roe ned.

Og døra til barndomshjemmet hadde tross alt snødd inne.

An artist is a sort of emotional or spiritual historian. His role is to make you realize the doom and glory of knowing who you are and what you are. He has to tell, because nobody else can tell, what it is like to be alive.

- James Baldwin -