Jeg nøyde meg med å klyve til fots til toppen av kløftene ved Hauktjern.

Selv om de kjemper sammen, tipper jeg at noen av blåveisene aldri rekker helt å strekke seg skikkelig mot sola.

Hva er vel virkeligheten, annet enn en forestilling, en oppfatning av lys og mørke, lyd og stillhet, som langsomt - ja, nesten umerkelig - endevender det vi kan sanse?

I dag har jeg vært usynlig og holdt kjeft. I dag har jeg gått i ett med vissent løv, rotvelter og mørke kratt. I dag har jeg sittet alene på et nes ved vannet.

Fullkommenhet er ikke noe mål i seg selv, og hva skulle jeg gjøre den dagen det ikke var mer å lære? Jeg er ikke helt hjemme ennå, og det er magisk.

Regnet gir glans til skogen. Så hvor er de andre? Så mange som går glipp av poesien. Så mange som holder seg litt for tørre.

Mauren tok seg faktisk ganske raskt over vannoverflata, med en blanding av svømming og gåing - ja, det hele ble utført så målretta at jeg raskt la fra meg tanken om å strekke ut en reddende kjepp.

Rosinen så ut som en kampestein, men det stoppa ikke mauren. Han hadde tydeligvis bestemt seg: Rosinen skulle være med videre.

Etter forrige ukes regnvær gikk jeg søndag en tur øst for Lutvann - og det var et steinkast unna den blåmerka stien at lyden av sildrende vann fikk meg til å snu på hodet.

De siste to månedene har jeg annenhver dag sittet rolig i en liten halvtime med utsikt over Sørlimyra sørvest i Nøklevann. Det har vært en inspirerende øvelse i å ta til seg stillheten i naturen.

De beste bildene av ettermiddagssola får man for tida om man vender den ryggen og går inn i den mørke skogen.

Akkurat idet vinteren slipper taket kan man balansere inn til mest glitrende fotomotiver i Svartdalen.