Jeg kjenner mennesker som ikke lenger kan ta seg ut i skogen når snø og tåke maler landskapet. Her kommer en fattig trøst.

Skogen synger når isen legger seg på Ulsrudvann; en hvinende vise om kulde og overgang kryper over tjern og innsjøer idet de fryser til nå i desember.

Jeg nøyde meg med å klyve til fots til toppen av kløftene ved Hauktjern.

Synnøve er solgaven, en kjærlighetsstråle som smelter is og skyver gråvær til sides.

I slike stunder var det fristende også for han, skogsalven, å bli i lenestolen i den varme stua. Men han visste så godt at den beste medisinen for en god natts søvn var en dose skog.

I dag har jeg vært usynlig og holdt kjeft. I dag har jeg gått i ett med vissent løv, rotvelter og mørke kratt. I dag har jeg sittet alene på et nes ved vannet.

Det var en av disse dagene når alt synes å stå stille. Lufta, vannet, trærne - ja, til og med sola og flammene.

Regnet gir glans til skogen. Så hvor er de andre? Så mange som går glipp av poesien. Så mange som holder seg litt for tørre.

Og jeg, jeg er bare en liten, uskyldig historieforteller som smyger meg rundt på svabergene med telelinse og tar uskarpe bilder av folk som holder på med sitt.

Fra balkongen min kan jeg nesten se bærtuene i Østmarka. Om jeg vandrer inn i skogen og bøyer meg ned, kan jeg nappe til meg høstens søte blå.

Mauren tok seg faktisk ganske raskt over vannoverflata, med en blanding av svømming og gåing - ja, det hele ble utført så målretta at jeg raskt la fra meg tanken om å strekke ut en reddende kjepp.

Jeg følger myrdrag og koller - og så står jeg nederst i Torshølet og kikker utover Sør-Elvåga. Jeg har vært her før, men det hele virker nytt, tiden flyter og rommet kjennes uendelig.