Jeg vandra ut på det ruglete svaberget og bøyde knærne til jeg satt på huk. I det fjerna skimta jeg Nesodden, og mellom oss var et lite hav av fotomotiver.

Jeg kjenner mennesker som ikke lenger kan ta seg ut i skogen når snø og tåke maler landskapet. Her kommer en fattig trøst.

Kanskje skal det være slik at jeg først et langt og godt stykke inn i evigheten skal få smake Andelår-confit på Ekebergrestauranten.

Skogen synger når isen legger seg på Ulsrudvann; en hvinende vise om kulde og overgang kryper over tjern og innsjøer idet de fryser til nå i desember.

Da Stillfrids byste, fjes og hårsveis vokste fram, veit jeg sannelig ikke helt hva eller hvem jeg hadde i tankene. Ikke kan det ha vært Samantha Fox, og heller ikke Ane Dahl Torp.

I lavtrykk, tåke og slaps blir hodet av og til tungt - og jeg syns jeg ser det på bildene mine.