Takk for turene, Henning. Flere? Ja.

POSTKORT: Når ei uke går mot slutten, vil jeg takke for noe som har vært godt og for at jeg har gått.

Det kom noe godt ut av Korona-restriksjonene i år. Jeg har nesten ikke tall på hvor mange turer jeg har fått gå sammen med broren min siden mars.

Det er jo lett å bli sentimental, men det skal jeg styre unna. Det må være nok å si at det er flott å ha en bror som liker å gå, slik som jeg.

Det vil si: Henning liker jo også veldig godt å løpe, særlig etter orienteringsposter, og det er jo noe annet enn å gå. Men han trives visst også i langsommere tempo, enten vi går i fjellet, i skogen eller i byen.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Fjellet først

Det var vel i 2006 at vi starta en tradisjon mens jeg fortsatt bodde i Sunnfjord. Henning kom på besøk, og vi fikk oss tre fine, kalde høstdager i fjellene rundt Jølstravannet. Så ble det et en høst uten tur, men etter at jeg flytta til Oslo i 2008 greide vi å finne på noe - i alt fra to dager til ei lita uke - hver eneste seinsommer eller høst fram til og med 2016.

Vi har gått gjennom Aurlandsdalen, rundt ved Sjusjøen, gjennom Krokskogen, over Romsdalseggen, til Preikestolen, Kjeragbolten og Skomakernibba, over Hardangervidda til Trolltunga, og et par ganger på kryss og tvers i Jotunheimen.

Vi har sett mye av det folk sier er verdt å se, og vi har latt oss imponere over ting og steder som ikke så mange andre har sett.

Du har mora deg med klatring på Mannen i Romsdal, Henning. Jeg har båret ei voksen dame på ryggen ned mot Vassbygdi i Aurland mens du tok sekken min på magen. Den hadde du også på magen da jeg måtte sprinte etter en lettbeint italiensk medvandrer for å hjelpe ham på riktig kurs.

Og så har vi vært så gjennomvåte av regn ved Stigstuv at vi nesten har gitt opp. Men bare nesten.

Vi har gått, vi har snakka, vi har holdt kjeft. Vi har snubla, rusla og traska. Vi har svetta og flira, og stumme har vi beundra flott utsikt.

Og en av oss har ligget i samme seng som Anne Rimmen.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Alene i selskap

De fleste gangene vi har dratt på fleredagersturer, har det bare vært oss to. Vi har overnatta på hytter sammen med andre av og til, og en gang gikk vi i fem dager i Jotunheimen sammen med en hel flokk av mennesker.

Vi tøyser og fjaser en del når vi går. Vi dikter opp historier om steder vi ser og folk vi møter og leker med dyra, og vi funderer nok en del hver for oss når vi er stille.

For vi har gått lange strekninger uten å snakke sammen også. Og jeg har ofte kjent på at det er godt å gå i stillhet sammen med deg, Henning.

Vi vestlige mennesker har liksom fått for vane at hver stille stund skal fylles med noe, gjerne fra mobiltelefonen. Jeg tror vi mister noe om vi ikke kan være i ro i stillhet og gjerne i kjedsomhet av og til.

Vi trenger å føle på det man på engelsk kaller "solitude", altså en positiv ensomhet, eller en alenehet. Vi mangler vel egentlig et godt norsk ord for “solitude”.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Korona-vandringene

Etter noen år uten turer sammen, tok vi en lang dagstur i Østmarka i fjor høst. Det var nok begynnelsen på det som tiltok i slutten av mars i år.

Omtrent to ganger i måneden i perioden mars-august, har vi gått dagsturer i Østmarka, Mossemarka og på tvers av Oslo.

Hjemmekontor-tilværelsen gjorde livet ditt noe mer fleksibelt i en lang periode, Henning, og det har jeg satt pris på.

For selv har jeg gjennom de seinere åra hatt færre forpliktelser og mer plass enn mange andre i timeplanen min, og jeg har vandra mye alene.

Det liker jeg for så vidt veldig godt, men når jeg først skal ha selskap når jeg går, er det supert å ha det med en positiv og spenstig lillebror.

Det ga jeg også uttrykk for et Facebook-innlegg fra juni som du kan lese her:

https://www.facebook.com/photo?fbid=10223698576278568&set=pcb.10223698568958385

(Teksten fortsetter under bildet.)

The world at our feet

I sommer fant du ut hva som har gjort deg litt tungpusta den siste tida, men alt kan kureres, så nå løper du vel snart fra meg igjen.

Vi får se hva som skjer når vi møtes igjen neste helg. Jeg regner med at vi får en like fin vandretur som ellers.

Jeg er helt sikker på at "WALK - the world at our feet" ikke hadde sett dagens lys i september i år om ikke det var for turene vi har hatt sammen.

Tusen takk skal du ha, Henning, min aller beste vandrekamerat.

(Bildene er fra turer Henning og jeg har hatt på Hardangervidda i juli/august 2015, i Jotunheimen i september 2016, og i Østmarka og Mossemarka i 2020. )

Takk for turene, Henning. Flere? Ja.

The world at our feet

“Gennem byen sidste gang”