The world at our feet

Jeg har gått av meg en skilsmisse, et ustabilt lynne og 25 kilo fett. Jeg har gått på meg nye venner, fabelaktige sanseopplevelser og et fryktløst humør. Så hvorfor skulle jeg slutte med å gå?

FORSPILL: Jeg er ved Nøklevann i Østmarka og kikker over bukta mot Bråten med badeberget og rasteplasssen. En kar i bare badebuksa tørker seg og kler seg etter det som sikkert har vært et særdeles forfriskende oktoberbad, mens en annen står på stupebrettet og kaster med fiskestanga si. Og bak meg letter en skarvelignende fugl med tunge vinger flaksende nær vannoverflata. Alle har vi gått for å komme hit, unntatt fuglen.

På to bein

Hver dag våkner vi til noe nytt og uoppdaget. Føttene setter oss i kontakt med kloden og gir oss samtidig muligheten til å gå oss til bedre helse, både mentalt og fysisk, til beste for samfunnet vi lever i.

"Our feet are one of our most sensitive translators of the world", skriver Antonia Malchik i boka A walking life (2019).

Hun poengterer at mennesket og dets forgjengere har gått på to bein i kanskje seks millioner år, men at vi nylig - i historisk sammenheng - har begynt å designe et samfunn der det å gå skyves mer og mer til side.

"If bipedal walking is truly what makes our species human, as paleoanthropologists claim, what does it mean that we are designing walking right out of our lives?" spør Malchik.

Svevestol med joystick

Jeg husker godt da jeg så animasjonsfilmen "Wall-E" (2008) sammen med barna mine. Sønnen min - som da kan ha vært 12-13 år gammel - pekte i smilende forventning på skjermen og sa: "Kan jeg få en sånn, pappa? Vær så snill!".

I filmen hadde hovedkarakteren, roboten Wall-E, på det tidspunktet kommet seg fra en ødelagt jordklode til den planeten der menneskene nå oppholdt seg. Tjukke og runde svevde de rundt i stoler som de styrte med hver sin joystick.

"Aldri i livet", svarte jeg og forklarte sønnen min at jeg mente han heller burde være glad for at han har bein han kan gå på og at snarveier gjerne blir til omveier. Nå er han blitt 24 og vandrer fornøyd rundt i København - og så har han nettopp kjøpt seg en sykkel for å kunne ta seg budjobb.

Effektivt eller ei

"Walking is essential to our physical health and creativity, to children's brain development, to mental well-being throughout our lives, and to our understanding of our place in the world", hevder Malchik.

Og hun legger til: "Walking is not, can never be, just about burning calories or counting steps. It's an ancient act evelved over millions of years and is deeply integral to our sense of belonging, both physically and psychologically."

Hun peker på at samfunnets krav til såkalt produktivitet og effektivitet i det siste har skapt en kultur som er sentrert rundt bilen, særlig i USA, og at vi tenker så lite på det å gå "...that it might seem arbitrary, a small, creaky, slow thing in a world of big human concerns and urgent human needs."

Malchik mener at dersom vi skulle miste evnen og retten til å gå, ville resultatet bli katastrofalt: "The loss of walking as an individual and a community act has the potential to destroy our deepest spiritual connections, our democratic society, our neighborhoods, and our freedom".

Hun legger til at vi som samfunn kan velge om vi vil det skal gå slik eller ikke.

MELLOMSPILL: Jeg åpner matboksen og setter tenna i ei brødskive med røkt makrell og agurk mens jeg skjenker meg en kaffekopp. Hjemmekontor er bra for noen, naturkontor er tingen for meg. Og på de 15 minuttene det tok meg å gå hit til Nøklevann har jeg sortert like mange tanker som jeg gjør i løpet av to-tre timer hjemme i stua. Nå havner de først på papir via tusjpennen i den ene hånda mens et bein fra makrellen blir til tannpirker i den andre.

Steinaldermennesker

Det er krevende for ett enkelt individ - det være seg en amerikansk forfatter eller en norsk "Walkman & Storyteller" - å påvirke storsamfunnet til å velge den kursen som ivaretar mennesket som en tobeint, gående art.

Noen vil kanskje se på det som framskritt (!) om vi en gang kommer i den posisjonen av vi alle kan velge "å slippe å gå". Men da mener jeg vi må huske det som nevnes mange plasser i nyere litteratur, nemlig at vi mennesker - til tross for god tilpasningsdyktighet - er fysiologisk og mentalt utstyrt omtrent som steinaldermennesket.

Antonia Malchik skriver: "It's only very recently that large masses of us have taken to moving at other paces and connecting in other ways, and neither our bodies, our minds, nor our societies have adapted to these shifts. We may not for a very long time".

Den teknologiske utviklinga vi har vært vitne til siden slutten av 1800-tallet har gitt verden en drøss med gode muligheter og positiv utvikling, men skulle vi undertrykke det faktum at vi er gående skapninger bare fordi det skulle bli tekologisk mulig "å slippe å gå"?

Oppvekst i bevegelse

Personlig hadde jeg vel det vi kaller en vanlig barndom og oppvekst med mye bevegelse og noe stillesitting. Foreldrene mine tok meg med inn i naturen, på skiturer og på bærturer, og jeg har ikke tall på hvor mange løpe- og sykkelturer jeg la bak meg alene og med venner før jeg fylte 18.

Jeg kan ikke huske om jeg på den tida hadde en bevisst holdning til det at jeg er gående, og gåing ledet liksom alltid fram til noe annet. Selvsagt kunne jeg få påminninger om hvor "heldig" jeg selv var dersom jeg så folk i rullestol, og faren min har alltid vært ivrig på å fortelle meg hvor viktig han mener det er at man holder kroppen og hodet i aktivitet.

Men mulige ulemper ved den teknologiske utviklinga kan jeg ikke huske at vi diskuterte.

Å gå seg til løsninger

For 16-17 år siden var jeg det jeg vil kalle "en tjukk, gammel mann i slutten av trettiåra"; jeg satt meg gjennom lange arbeidsdager i Førde, jeg kjørte mye bil, jeg punkterte i sofaen etter at barna hadde lagt seg, og jeg styrte mot skilsmisse. Stress, sitting og samlivsbrudd var "diagnosen"; medisinen fastlegen og kiropraktoren skrev ut i fellskap var "gå i ulendt terreng, gjerne flere timer hver dag".

Jeg begynte å gå i fjellet, lett tilgjengelig som det er i Sunnfjord. Jeg var faktisk sjukmeldt fra avisjobben i nær tre måneder for å få tid nok til å gå.

Nå finnes det folk som vil hevde at det å gå ikke løser problemer i seg selv. Men jeg opplevde at min egen innstilling til hvordan jeg skulle takle hverdagen, endra seg skritt for skritt; jeg kunne gå til fjells på ettermiddagen med hodet fullt av kaos og komme ned igjen på kvelden med et rolig og avslappa sinn. Den trinne kroppen min ble også noe mer smidig og lettbeint, en grei bonus vil jeg si.

Forfatteren Søren Kierkegaard har sagt det slik: «Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.»

Jeg begynte å fundere på om det gikk an å leve av å gå, også økonomisk.

Ufarlig vandring

Siden har jeg gått og gått. Jeg har også svømt, padla og sykla - og jeg har sust avgårde på ski i skogen og fjellet. Men mest av alt har jeg gått.

Jeg har lest mye om det å gå, jeg har leda andre ut i skog og fjell (både gjennom Den norske turistforening og gjennom turer med barn og venner), jeg har holdt høy fart, og jeg har roa ned litt. Jeg går istedenfor å ta heis, jeg går rett som det er istedenfor å ta buss og bane, og jeg har lært meg til å sette pris på mye av det jeg finner på min vei.

Føttene mine har leda meg til plasser jeg aldri kunne nådd på annet vis og til erkjennelser jeg trolig ville vært foruten om jeg levde livet med en joystick i hånda og en svevestol under baken og ryggen. Jeg mener selv jeg er blitt en ganske så erfaren vandrer. Og jeg veit at det ikke er farlig å bli verken sliten, svett eller sulten.

For meg har vandringa vært en energigivende og nødvendig aktivitet, og jeg har nok i perioder vært i overkant misjonerende med tanke på at jeg har villet la andre ta del i den gleden og gevinsten som jeg mener hører med det å gå mye. Det får vi skrive på kontoen for engasjement - økonomisk inntekt har gåingen forøvrig gitt lite av foreløpig.

Barndom på hjul

Da jeg oppholdt meg et knapt år i Portugal i 2017-2018, dro jeg flere ganger over grensa til Spania, til den lille hyggelige byen Ayamonte. Der opplevde jeg at alle opp til 10-12 års alder på en eller anne måte fikk hjelp av hjul for å bevege seg - også når de ikke var bilpassasjerer. På fortau og torg suste barn forbi på sparkesykler, i tråbiler, på småsykler og i klumpete sko med hjul under.

Vel er det stedvis godt tilrettelagt for folk på fire hjul i både Spania og Portugal, og vi har nok et mye bedre utbygd fortaus-, gangvei- og tursti-nett i Norge. Men hvorfor er det ingen av de yngre barna i Ayamonte som går på vanlig måte?

Av og til kommer jeg over artikler og bøker som forteller om hvor sterkt bilen står i mange kulturer rundt om i verden, både som nytteobjekt og som statussymbol. Da er det kanskje ikke så underlig at foreldre plasser hjul under barna også etter at barna har krabba ut av trillevogna.

Men det er noe som skurrer for meg.

The power of our bodies

Så hvor bringer dette oss? Jeg kvitta meg selv med bilen for 15 år siden, men da var det mest et resultat av at jeg ikke hadde råd til både bil og bolig. Det er med andre ord ikke bilen i seg selv jeg ønsker å bekjempe, men snarere troen på at snarveier "lønner seg".

"With all our human ingenuity and self-knowledge, we're perfectly capable of creating lives and infrastructure that include walking as a primary means of daily locomotion and interaction, without giving up the ability to travel across the globe at a faster, more mechanical pace. In doing so, we could find that we reconnect to much of what many people feel they've lost over the past hundred years or so: a sense of community, a feeling of time as an expansive, friendly gift rather than an anxiety-inducing taskmaster, and the sheer luxury, the almost pure animal pleasure, og moving through the world under the power of our own miraculous bodies", skriver Antonia Malchik.

Jeg kan si meg delvis enig i dette, men mener vi må være oppmerksomme på langsomhetens fortrinn under en reise, med tanke på både tidens og rommets betydning for mental og fysisk tilvenning.

Klar, ferdig, gå!

Å gå er livgivende for meg. Jeg har en visjon om at jeg gjennom nyvinningen "WALK - the world at our feet" skal kunne inspirere folk til finne gevinst og glede i å gå mer. Jeg går, og så forteller jeg historiene mine ved hjelp av ord og bilder. De konkrete målene mine vil komme til uttrykk som faktiske vandreprosjekter her på internettsida, og forretningsideen er at formidling av det jeg opplever skal treffe så mange at jeg også kan leve av å gå.

Vi er skapt for å bevege oss, og vi er utstyrt med fysiske sanser som gjør at vi kan observere verden omkring oss. Sanseinntrykk leder til at vi stiller oss spørsmål. Noen av disse spørsmålene utløser klare oppfatninger og følelser, andre tar det tid å få svar på, mens enkelte spørsmål er uten svar og setter oss i bevegelse igjen. Vandring åpner for sansing og undring som igjen gir erkjennelse, endring og ny vandring.

Verden ligger for våre føtter, uansett hvor gamle vi er. Det er nå vi er på høyden, det er nå vi skal gå. Det er naturlig, og det er vakkert.

Eller som Antonia Malchik skriver: "When we walk, time slows down, and our multitasking brains rest and reconnect with our creative selves. When we walk, we become something we've forgotten during centuries of technological revolution and the race to make our lives ever more efficient and productive - we become more human."

ETTERSPILL: Mens vinden sender noen gule bjørkeblader ned i den åpne sekken min, reiser jeg meg fra måltidet og skrivestunden ved vannet . På den andre sida av bukta har en gjeng voksne damer benka seg rundt rastebordet, og nå runger latter og skråling over vannoverflata. Jeg savner ingen svevestol med joystick, jeg gleder meg over å gå rundt bukta. Et stykke på vei snur jeg meg og ser utover vannet igjen. Den skarvelignenede fuglen er kommet lydløst tilbake og sitter på en stein i vannskorpa. Hadde jeg opplevd dette om jeg hadde tatt snarveien?

Så mye i livet vårt handler om høyt tempo. Å gå er treigt. Det er derfor noe av det mest radikale du kan gjøre.

- Erling Kagge -